Tålmodighet er en dyd

Publisert: 22.05.2013 - kl.:21.30

Og jeg tror ikke jeg er spesielt tålmodig. Eller, i noen sammenhenger kan jeg være det. For eksempel når jeg sitter og avluser kode, så er jeg lugn som skjæra på tunet. Når det gjelder å vente på at disse belastningsskadene skal bli bedre er jeg ikke så avslappet.

Smertene i magen og hoften har vært litt diffuse i den forstand at det er vanskelig å helt konkret peke på nøyaktig hvor det er vondt. Og smerten har også flyttet på seg. De siste fem ukene har jeg derfor lært massevis av latinske navn på muskler; Piriformis, Adductor Mangus og Longus, Psoas, Gluteus Medius, Tractus…

I takt med at én muskel har blitt bedre, så har en annen muskel “boblet” opp til overflaten. Og fordi jeg ikke har klart å holde meg i ro, så har jeg vel ikke akkurat forkortet dette skadeavbrekket. Men skyr brent barn ilden? Nei, de lukter ille! (gammel dårlig vits). Nå i etterkant så kan jeg jo se at det nok ikke var kjempelurt å starte i Göteborgsvarvet, enda mindre lurt var det å fullføre det i sterk varme og med vond hofte! Det var jo på ingen måte verdt det!

Så nå er det bare å ta det rolig. Det blir ikke noe Fornebuløp, og det blir ikke noe hard trening før tidligst etter sommeren. Jeg håper jeg kan løpe Karlstad Stadslopp og St. Hansgaloppen, men da er ambisjonene kun å løpe et godt løp, ikke å perse. Sub 40 får jeg ta en annen gang.

Har jeg flaks nå så er denne siste lyskevondt’en borte om en ukes tid, og da kan jeg forsiktig begynne å løpe rolig igjen. Og trene styrke. Og tøye. Og svømme.

Ting går ikke alltid på skinner

Publisert: 20.05.2013 - kl.:13.00

Göteborgsvarvet gikk ikke akkurat som forventet i år. En ting var at det var varmt, klamt og stekende sol, men i tillegg murret hoften allerede før start. Så etter bare fire kilometer innså jeg at dette nok ble en sosial løpetur istedet for et løp og skrudde ned tempoet og ambisjonene tilsvarende. Det er jo på ingen måte verdens undergang, men det er jo litt irriterende.

Meg på oppløpet med luen i hånden. Bildet er lånt fra espenringom.no

I disse fem ukene som har gått siden Boston Maraton så har jeg vært hemmet av belastningsskaden jeg har i høyre hofte. Hoften har heldigvis blitt bedre, dels på grunn av hvile og dels på grunn av mye behandling, men er enda ikke helt i orden. De andre plagene, smertene i magen, er nesten helt borte. Jeg burde kanskje ha hvilt mer, men det er vanskelig å holde seg unna løpingen når det er så fine forhold ute som nå.

Strengt tatt burde jeg jo ikke klage. Jeg er frisk og rask ellers, og det eneste denne skaden gjør er at jeg ikke kan trene som jeg pleier. Men ting settes også litt i perspektiv. Fordi jeg ikke deltar på trening og løp så føler jeg meg litt “utenfor”. Det er det jo strengt tatt ingen grunn til, men sånn er det. I tillegg er det jo også surt å være skadet akkurat i den perioden det går mange løp og det er som finest å løpe ute!

Nei, jeg får slutte å syte. Tipper høstsesongen blir bra jeg!

Mitt Sognsvannrundtmedsols nummer 50!

Publisert: 15.05.2013 - kl.:20.50

Løping er en sosial idrett, og få andre steder er det så sosialt å løpe som på Sognvannrundtmedsols. Det arrangeres hver onsdag kl 18, fra april til oktober. I dag var det SRM #353, og jeg fullførte mitt løp nummer 50!

Som alltid var det flust av kjentfolk der. Frode, Vemund, Jeanette, Tim, Vegar, Espen, Claes, Hein, Eiksund, Trond Inge, Trond… og sikkert mange andre kjente som jeg ikke så. Og enda flere ukjente.

Enkelte hadde gått gått høyt ut og var tydelig på at her skulle det leveres! Selv så var jeg mest opptatt av å teste formen. Nå har jeg ikke løpt fort på snart 6 uker som følge av skader, så jeg var veldig spent. Og, hvis jeg ikke klarte å løpe fort en runde her, så ville det jo heller ikke være noen vits i å starte i Göteborgsvarvet på lørdag.

På grunn av trafikk-kaos på ring 3 så kom jeg sent opp og fikk ikke så god tid til å varme opp. Men så ble starten utsatt 10 minutter slik at flest mulig skulle rekke frem, så da fikk jeg varmet opp litt mer. Selve løpet gikk greit. Jeg la meg i ryggen på Bengt og lot ham styre farten. Jeg klarte å holde følge ca. 2,5K før jeg måtte slippe ham og kom inn 12 sekunder bak. Underveis kjente jeg ikke noe til lysk/hofte, så det var oppmuntrende!

Bildet over er et forsøk på selvportrett før løpet. Jeg vil nok heller anbefale å ta en titt på Espens SRM Bildespesial 15. mai. Han tok som vanlig mange fine bilder. Etter løpet ble det en runde nedjogg i rolig tempo. Da murret det litt øverst i låret. Nå blir det to dager hvile, og så tror jeg jammen det blir start i Varvet gitt!

Støtteapparatet mitt

Publisert: 06.05.2013 - kl.:21.40

Det er mange forskjeller mellom mosjonister og toppidrettsutøvere. En av dem er nok støtteapparatet. Hvis en toppidrettsutøver blir skadet så har han eller hun mest sannsynlig god tilgang på kompetente ressurser som kan bistå med råd og behandling for å redusere omfanget av skaden, og ikke minst hjelpe til med å komme tilbake i trening og konkurranse.

Jeg har ikke noe digert støtteapparat, men stedet jeg jobber har en avtale med Svein Torp Klinikken. I praksis betyr det at vi har mulighet til massasje på jobb én gang i uken, og hvis det er behov, så har vi kort vei til å få hjelp på klinikken hvor de også har kiropraktor. For meg er det gull verdt å få knadd opp legger og hofte som ofte blir litt pakket hos meg.

I disse dager sliter jeg med at jeg har overbelastet hofte/lysk etter Boston Maraton . Stramme muskler i hofte/lysk/buk, og det at jeg er like tøyelig som et spett, har nok i sum vært det som gjorde at det tippet litt over nå. Det viser seg også at jeg har skjevt bekken (se bildet i toppen), noe som sikkert bidrar til at det strammer seg. Nå har støtteapparatet mitt fått ryddet plass i sine timeplaner til intensiv oppfølging av meg, så nå håper jeg å få knadd vekk og knekt opp alt som er vondt!

Når det er sagt, det aller viktigste støtteapparatet er selvfølgelig min kone! Ikke bare er hun ivrig reiseleder, support og fotograf, men hun lar meg også bruke det jeg har samvittighet til av tid og penger på å gjøre det jeg liker best, løping.

Gratiskilometer V

Publisert: 01.05.2013 - kl.:16.15

På planen i dag sto Gratiskilometer V, en sosial løpetur fra Stryken til Hammeren. Det er nesten samme turen vi hadde 1. mai i fjor, men i år hadde vi med en kjentmann for å unngå å løpe feil. I fjor var vi en gjeng som endte opp med å løpe 7K på snø og i stedetfor langs grus.

Vel ombord på Gjøvikbanen kunne konduktøren fortelle at de egentlig ikke stoppet på Stryken lenger! Det var det visst slutt på 28. april. Men, siden enkelte av oss hadde fått kjøpt billett via NSB-app’en, og fordi vi var så mange så tok de en ekstra stopp for oss. Bra service av NSB!

Vel fremme på Stryken stasjon ramlet det ut 39 løpetryner og 3 hunder. Alle var topp motivert. Litt forskjellig påkledning i dag. Mike og jeg var de to eneste som var rutinerte nok til å stille i kort-kort. Resten hadde forskjellige varianter av langt, med og uten ull(!) under og en hel del hadde også hansker. Jeg tipper de ble gode og varme..

Med så mange løpere tok det ikke lang tid før gruppen hadde delt seg i en fortropp og en baktropp. Jeg la meg i baktroppen sammen med bl.a. Vemund, Espen, Tim, Thomas, Rune Kenneth og linselusene Marit og Therese. Praten gikk livlig. Som Therese sa, det er ingen som det er så lett å bli kjent med som løpere! Sosial gjeng med andre ord.

Etterhvert var det samling på Bjørnholt. Damen der ble litt stresset da det ramlet inn 39 stk som alle ville ha skoleboller. Tror vi tok henne litt på sengen der. Selv om Jard hadde sendt en epost i forkant og varslet så holdt visst ikke det. Man måtte ringe, mente hun. Skulle tro de var fornøyd med hver krone de hadde i omsetning, men tydligvis ikke. Jaja..

Det var vondt å komme i gang igjen de siste 8 kilometrene ned til Hammeren. For min egen del så stivnet jeg veldig i hofta på høyre side. Gødt fornøyd med at jeg hadde bilen stående der. Det var noen som løp ut til Brekke, andre løp over Ullevålseter til Sognsvann og en hel bøling stilte seg opp for å ta bussen ut fra Hammeren, blant annet Janicke.

Som vanlig var det veldig trivelig. Fint vær og fine folk. For min egen del er jeg fornøyd at kroppen fungerte såpass bra som den gjorde. Hadde bare moderate smerter i magen, og lysk/hofte ble ikke verre enn forventet.

Nå skal det bli godt å slappe av resten av denne 1. mai! Det ble ikke så mange bilder denne gangen. Jeg har nok svettet litt på linsen, for mange av bildene ble uklare. Pytt! Det blir helt sikkert bedre bilder på Gratiskilometer VI som er planlagt 26. mai. Følg Gratiskilometer på Facebook for fler detaljer.

Ukene etter et maraton

Publisert: 24.04.2013 - kl.:23.25

Maraton er ganske omfattende greier. Ikke bare selve løpet, men det skjer mye både før og etter. Det er ikke uvanlig å trappe ned på treningen de siste 2-3 ukene før løpet for å bygge overskudd, og det er definitivt ikke uvanlig å bruke 2-3 uker i etterkant, noen ganger lenger, for å komme i gjenge igjen etter løpet. Det er selvfølgelig individuelt hvor fort man restitueres, men min trening påvirkes i hvertfall minst 6 uker i forbindelse med et maraton. Og det er hvis jeg unngår skader.

Etter at jeg løp Frankfurt Maraton høsten 2011 hadde jeg problemer med hoften i nesten to måneder etterpå. Det var strengt tatt ikke så ille, jeg fikk en rolig november og desember før jeg kunne begynne å trene normalt igjen i januar. Både Stockholm 2012 og Berlin 2012 gikk greit, men nå etter Boston så sliter jeg med skader igjen. Denne gangen er det noe muskulært lavt i buken og ut mot høyre lysk som lager krøll. Jeg håper i hvertfall at det bare er muskulært, og at det snart går over.

Denne uken har jeg gitt meg selv løpeforbud. I stedet for å stadig irritere muskelfibrene så er det bedre å la de hvile. Problemet er jo bare at jeg blir så rastløs! Det er faktisk realt kjedelig å ikke kunne løpe ute i det fine været! Det blir heller ikke noe deltakelse i Sentrumsløpet på lørdag. Det var i det løpet jeg debuterte i 2008 og jeg har deltatt hvert år siden. Litt dumt at den rekken brytes. Men, sånn er det.

Det som er enda mer frustrerende er at jeg ikke får trent alternativ heller. Vanligvis svømmer jeg jo noen kilometer hver uke, men lysken liker ikke den bevegelsen. Padlesesongen er faktisk også i gang, men det stresser kjernemuskulaturen akkurat der det er vondt. Frustrerende! Og sykling er virkelig ikke min greie! Men jeg bør egentlig ikke klage. En løpekompis har fått 8 ukers løpeforbud etter at han skadet seg i Bergen Ultra/NM 100K. Da snakker vi om grunn til å være frustrert!

Heldigvis kommer det nye løp og flere muligheter. Etter en sånn ufrivillig hvilepause så er man tilbake mer motivert og gira enn før, og det er sikkert sunt for kroppen med litt ordentlig hvile etter en sånn strabasiøs økt. Og så får jeg bare bli flinkere til å lytte til kroppen når den murrer, det kan jo være den prøver å si meg noe.. :)

Neste maraton blir Chicago Maraton søndag 13. oktober. Da skal jeg løpe på under tre timer!

Løping i Central Park

Publisert: 20.04.2013 - kl.:12.30

Midt på Manhattan ligger Central Park. Foruten å være en grønn lunge for både to- og firbente (mye ekorn her!), så egner den seg veldig godt til løping. På de få bilveiene som snor seg mellom grøntarealene så er det i tillegg til sykkelsti også en egen løpesti. Det er også en bred grusvei, Bridle Path, som er forbeholdt ridende og løpende. Hestene har visstnok forkjørsrett!

Det er mange som benytter parken for rekreasjon. Mange løper, enda flere går tur og en hel del sykler. (Hvis noen kan bekrefte at Sting bor i New York så skal jeg påstå at det var han som passerte meg på sykkel i dag). I dag var det en form for organisert trening der. Det var flere i flokk og følge som ble ledet av noen i jakker med påskriften “Running Coach”. Tempoet var moderat, så dette er tydligvis ment å være for alle.

Terrenget er lett kupert. Ikke voldsomt hverken opp eller ned, men nok til at man får god variasjon. Man kan enten løpe rundt parken eller på kryss og tvers på de små stiene. Det virker som om de fleste foretrekker å løpe enten Bridal Path eller på asfalten. Det er et vann-reservoar midt i parken og flere så ut til å løpe intervaller rundt dette. Det går en flat asfaltløype rundt.

Jeg har løpt her tre morgener og er veldig imponert over parken. En full runde blir ca. 10K, men man kan både løpe kortere, eller ta en runde til. Det er så mange andre som løper at det er lett å finne noen å henge seg på. Man behøver heller ikke å være kjent i parken, det er bare å følge de andre løperne. Forøvrig, kontorene til New York Road Runners ligger rett ved parken. Sikkert ikke tilfeldig :)

Så, hvis du skal til New York så husk endelig på å ta med løpesko! Alternativt stikker du innom en av sportsbutikkene her og kjøper nye sko til halve prisen av hjemme…

Uken oppsummert
  • 66K på 4 økter, inkludert Boston Maraton

Dagen etter i Boston

Publisert: 16.04.2013 - kl.:22.05

Det siste døgnet har vært veldig spesielt. Dagen i går begynte grytidlig klokken fem da jeg sto opp for å gjøre meg klar til løpet. Boston Maraton er et løp jeg har gledet meg veldig til, og forventingene var store. På vei til start i Hopkinton var jeg omgitt av mange andre løpere som også så ut til å glede seg. Alle som har løpt et løp vet hvordan det kribler i kroppen før start, og denne gangen var det ekstra siden vi tross alt snakker om Boston Maraton!

Løpet som sådan gikk greit. Selv om jeg stivnet og ikke helt klarte å gjennomføre som ønsket så var det likevel en fin opplevelse. Langs løypen sto det massevis av folk og heiet. Flere hadde skrevet plakater med muntert innhold, f.eks. “Smile if you’re NOT wearing underwear” eller “It’s just a hill. Get over it!”. Kort sagt, det var god stemning alle veier.

Bare 55 minutter etter at jeg hadde gått i mål, jeg hadde akkurat kommet ut av dusjen, så hørte vi to kraftige smell. Med en gang tenkte vi ikke noe mer over det, men så hørte vi alle sirenene. Hotellet ligger bare 800m fra mål, så det er ikke langt unna. Det tok heller ikke mange minutter før det begynte å renne inn SMSer fra folk som lurte på om vi var ok. Jeg skrudde på TVen og så bildene der samtidig med at det begynte å tikke inn på nett og facebook. Jeg fikk ganske raskt bekreftet at de andre nordmennene jeg kjente her var ok.

Jeg så på facebook at Janicke hadde vært direkte på NRK Dagsnytt, og det varte ikke lenge før det begynte å ringe hos meg også. For å oppsummere, det siste døgnet har jeg gitt tre intervjuer til Dagbladet, to til Budstikka, ett til P4 og ett til Radio Norge. Janicke har i tillegg vært i Aftenposten, VG, Vårt Land og lokalavisen ØB. Ingulf har vært i Fedrelandsvennen, TV2, Bergens Tidene.. Kort sagt, det har vært et kjør uten like! Det hadde ikke vært så verst hvis jeg hadde følt at jeg hadde noe å bidra med, men alt jeg har opplevd er jo bare å høre et smell i trygg avstand fra der ting skjedde. Jeg skjønner at pressen gjerne vil intervjue folk som er på stedet, og de har oppført seg ryddig, men det blir litt som å koke suppe på en spiker. Og så er det jo ikke til å legge skjul på at jeg som har NULL medietrening ikke var særlig komfortabel med situasjonen.

Dagen i dag begynte med etpar oppfølgingstelefoner fra norsk presse: “Hvordan er stemningen i byen? Hva gjør folk nå?”. Dagbladet ringte og lurte på om de kunne få møte Janicke, Ingulf og meg, og vi sa ja til det. På vei til møtet tok vi en runde rundt området som er avsperret. Det var en dempet, alvorlig stemning. Mange, meg selv inkludert, gikk i den offisielle jakken for årets løp. Det var blitt oppfordret via Twitter om å bruke den for å vise solidaritet.

To damer gikk langs fortauet og delte ut hvite roser til oss som gikk i fargene til Boston Maraton. Etter intervjuet med Dagbladet hadde vi også en kort seanse med P4. Igjen, respekt for disse korrespondentene som skal koke sammen noe vettugt basert på tidvis ganske tynt grunnlag. Og ikke minst, all respekt til de som står og skal mene noe på både radio og TV! Det var ikke lett å komme opp med noe fornuftig å si, og det var heller ikke lett å huske det tre ganger på rappen fordi man måtte ta et nytt opptak..

Etter intervjuene hadde vi en rolig lunch istedet for banketten vi avlyste igår. Det var veldig hyggelig, og ikke minst var det godt å kunne skravle litt om løpet også.

På ettermiddagen dro Turid og jeg for å se på Harvard Universitet. Fin arkitektur. Vi satte oss på en kafé og tok en øl. En dame som satt ved siden av lurte på om jeg hadde løpt. Da jeg svarte bekreftende på det så var hun overlykkelig for at jeg ikke hadde blitt skadet. Hun løp maraton selv, men i år hadde hun ikke deltatt. Hun var tydelig oppskaket over det som hadde skjedd. Vi hadde en veldig hyggelig prat før hun dro sammen med mann og barn. Da vi skulle betale regningen sa servitøren: “Oh, the lady who sat there took care of it…”

Det har vært fantastisk å se hvordan amerikanerne tar vare på hverandre, og hvordan de stiller opp når det virkelig trengs. De er utadvendte, og de bryr seg! Jeg er sikker på at neste års Boston Maraton kommer til å bli smekkfullt, og at mange der vil løpe for å hedre ofrene for tragedien i går. Og også for å vise at “The bad guys won’t win!

Racerapport fra Boston

Publisert: 15.04.2013 - kl.:22.00

Boston Maraton skulle vært en gledens dag. Dessverre så ble den ødelagt av to bomber. Enn så lenge er tre døde, og det er mange skadde. Vi skal tenke på det, men livet går videre. Jeg skriver derfor en løpsrapport relativt som normalt. Den eller de som står bak skal ikke vinne!

Klokken ringte kl. 5 i morges. Da var jeg lite motivert for å løpe. I følge arrangørens tidsplan skulle jeg møte mellom kl. 06 og 06:30 for å busses ut til deltagerlansbyen i Hopkinton. Det er et lite sted 42.2K (sic) fra Boston med kun 15000 innbyggere. Vi ble kjørt i sånne gule skolebusser man ser på film.

Vel ute i Hopkinton ble vi sluset inn i deltagerlandsbyen. Her var det store telt som ga ly, og det var utdeling av vann, Gatorade og powerbars. Man kunne visstnok også få massasje. Jeg brukte det meste av tiden i do-kø.

Da starten nærmet seg ble vi ropt opp, ikke navnevis, men wave og corral. Jeg startet i første bølge, 7ende corral. Det var 1000 startende i hver corral. De hadde et fantastisk bra system for bagasje. Sammen med startnummeret fikk vi utlevert et klistremerke med startnummer til å lime på den gule posen vi hadde fått utlevert. Så var det en buss pr. 500 løpere som man da kunne levere bagasjen til, fordelt på 50 løpere per vindu. Dette fungerte utmerket!

Rett før jeg gikk til start så traff jeg på en nordmann, Bjørn Erik. Han hadde bodd flere år i USA, men nå hadde han flyttet til Sverige og skulle videre til Norge. Han hadde kjøpt en Kondis-singlet via nett.

Vel fremme i min corral traff jeg på Stein Ove fra jogg.se. Han bor her i Boston dette året og har bidratt med masse informasjon på forumet der i forkant av løpet. Jeg hørte i etterkant at han hadde svimt av på 40K og kom derfor aldri til mål.

Etter avsynging av den amerikanske nasjonalsangen og hedring av veteraner gikk starten. I motsetning til en del vanlige løp så blir man her plassert sammen med folk på sitt eget nivå. Det betyr at det tar lang tid før feltet strekker seg ordentlig ut og at man ikke plukker like mange rygger som man kanskje er vant til.

De første 4 kilometerene løp jeg sammen med Stein Ove. Jeg så også ryggen på Karibou, også fra jogg.se, uten at vi fikk snakket. Jeg prøvde å holde litt igjen for ikke å ta meg helt ut til å begynne med. Selv om det var mye nedover gikk det ganske jevnt. Første halvmaratonet passerte jeg på 1:31:32. Dette var rett ved Wellesley College. Jentene der er ute i hopetall og skriker etter kyss! Og slik har det visst vært i alle 117 årene dette løpet har vært arrangert. Jeg klarte med nød og neppe å styre meg, og startet heller på motbakkene. For det er her det skjer. Eller, egentlig fra 25-34K. Der er det 4 kneiker. I utgangspunktet er de ikke så innmari tøffe, men med litt sure ben så blir de tunge. Jeg stivnet bare mer og mer..

En liten digresjon, fordi det er såpass mange høydemetre som skal forseres både opp og ned så gamblet jeg på å bruke mine nyinnkjøpte Adidas Energy Boost. De demper bedre enn vanlig konkurransesko, men skal likevel gi en ekstra “oomph”.. Det fungerte ganske greit bortsett fra at jeg fikk en vannblemme under venstre stortå. Peanøtter!

Uansett, etter å ha forsert Heartbreak Hill, det sto på et skilt nederst i bakken “It’s just a hill. Get over it!”, så kjente jeg at det begynte å røyne på. Jeg ble mer og mer stiv. I utgangspunktet var jeg redd for at lysken skulle gi meg trøbbel, men den var bare “grinete” og ikke en faktor å regne med. På 38K omtrent ble jeg stokk stiv, og derfra og inn gikk ting bare på ren trass. Jeg var fristet til å gi meg flere ganger, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Det holdt såvidt hele veien inn, og det var veldig deilig å komme i mål!

Midt oppi det hele så må jeg bare berømme det amerikanske publikumet. Uansett hvor man snur seg så heier de! Alle vi har truffet på Expo’n, restauranter og andre forøvrig har vært både superpositive og entusiastiske til at jeg skal løpe maraton. I går hadde vi en utrolig hyggelig seanse til frokost her på hotellet med et kandadisk par og noen amerikanere som alle skulle løpe. De er utrolig åpne og imøtekommende.

Jeg endte i mål på 3:11:45. Det er ganske nøyaktig 2 minutter bak pers, og 2 minutter bedre enn jeg kvalifiserte meg med. I denne løypen så er jeg godt fornøyd med dette resultatet. I mål snakket jeg med en kar som hadde løpt Chicago Maraton 30(!) ganger og han sa at den var rask! Så da er det vel der det skal perses i år da..

Pre-race i Boston

Publisert: 13.04.2013 - kl.:21.00

Boston Maraton nærmer seg med stormskritt, og det begynner virkelig å krible i magen!

Vi reiste fra Gardermoen fredag kl. 14:45. Første del av turen gikk til Reykjavik med IcelandAir. Etter ca. halvannen times venting fløy vi videre til Boston med samme fly. Flytiden på det strekket var ca. 5:30, så det var ikke så altfor ille. Vel fremme på Logan International brukte vi 40 minutter på å komme oss gjennom passkontrollen. Alt i alt gikk det greit, og etter bare litt kløning kom vi oss på t-banen inn til Boston. Forøvrig var det mange løpere på det flyet og jeg tror jeg gjenkjente minst en person fra forumet på jogg.se

Vel fremme på hotellet endte vi opp med en sandwich fra 7-Eleven tvers over gaten og så rett i seng. Da var kl. 22:30 lokal tid, og 04:30 i mitt hode.

Det første som skjedde lørdag morgen var å få hentet ut startnummeret. Vi fant ganske greit frem til Hynes Convention Center og Expo’n der. Dette er DIGERT! Selv Expo’n i Berlin er liten sammenlignet med dette. Og, som Espen kommenterte i sin racerapport ifjor, alle er veldig entusiastiske og alt er “awesome”. Adidas er hovedsponsor, og årets merchandise er blått og gult. Det ser ut som om halve Sverige er i byen :) Jeg kjøpte den offisielle overtrekksjakken og noen t-skjorter. Og ikke minst, et par av den nye Adidas Energy Boost! Inne på expo’n viste de også video fra løypa. Man fikk se det i fort-film sammen med en høydeprofil. Det er fire kneiker fra 25-35K, ellers er det flatt eller nedover.

Etter lunch var det på tide å rekognosere litt. Med de nye Energy Boost’ene på bena løp jeg rolig avgårde for å finne ut hvor vi skal gå på bussene tidlig mandag morgen. Det er kun snaue 2K unna, så det burde gå greit. De nye skoene er veldig myke å løpe på. Usikker på om jeg vil bruke de i konkurranse, men til trening er de supre. Det murret litt i lysken, men jeg tror den skal holde.

Treningsturen ble etterfulgt av litt sightseeing i Boston. Vi beveget oss til det italienske området downtown og fylte på med litt pasta. Nå er klokken 20:30 lokal tid, og jeg glipper med øynene..

Det er definitivt ikke noe hetebølge her som i fjor. Temperaturen er 5-8 grader med et litt surt drag i luften. Heldigvis er det spådd litt bedre til mandag.

Løpet på mandag kan følges live på nettet. Første bølge (hvor jeg starter) er i gang kl. 10:00 lokal tid noe som tilsvarer kl. 16 hjemme.