Bikefit i Drøbak

Publisert: 16.03.2019 - kl.:17.56

Stor forskjell etter og før Bikefit. Foto: Bilde av skjerm

Det går gjetord om en fyr i Drøbak, som holder til i et lite rødt hus bak en stor rød låve, og som driver med bikefit. Fyren det snakkes om er Petter Gustavsen som har drevet med sykkeltilpasning der siden 2011. Det er flere detaljer om både han og prosessen på nettsidene.

Jeg har akkurat skaffet meg tempobøyle til landeveissykkelen og skjønte fort at her trengte jeg litt hjelp for å tilpasse. Det skal tross alt tilbringes noen timer på den sykkelen, og da gjelder det å finne en optimal kombinasjon av komfort og effektiv sittestilling.

Tilpasningen tar cirka 3 timer og er en møysommelig prosess. Det begynte først med et slags intervju hvor vi snakket litt om ambisjoner, hvor mye jeg trente og eventuelle vondter og skader. Deretter var det en fysisk undersøkelse for å sjekke leddutslag, gangsett og lengde på bena. Foruten at det ene benet er en halv centimeter lenger enn det andre, så har jeg også en greie med at jeg stadig "heiser" venstre skulder, noe som gjør at jeg ser skjev ut. Bortsett fra dette mente Petter at jeg hadde bra utslag i leddene og på ingen måte var så stiv som jeg prøvde å gi uttrykk for.

Sykkelen ble spent opp i en rulle, og etter at Petter hadde sett på skoene mine og justert cleats, var det bare å sette seg opp og begynne å tråkke. Ofte justerer man bare én ting av gangen, og prøver minst et minutt, før man gjør en ny justering. I mitt tilfelle så Petter endel åpenbare ting, så han gjorde flere endringer samtidig bare for å få meg inn i rett posisjon med en gang. I første omgang var det ikke store endringer, setehøyde og vinkel, samt bredde på tempobøylen, men jeg merket forskjell.

Petter noterer i loggen etterhvert som vi finner ut av ting.

Jeg hadde problemer med å finne en god posisjon når jeg lå nede i tempobøylen. Det føltes som det var litt "langt frem" og jeg klarte ikke helt å slappe av i stillingen. En annen ting var at hamstring ble belastet mye, og jeg fikk lite kraft i tråkket.

Løsningen ble blant annet å bytte sadel, så bort med Oval og inn med fi'zi:k. Da kom jeg lenger frem på sykkelen, mer "over" tråkket og slappet bedre av i skuldrene når jeg lå nede i aero (fænsi uttrykk for å si at man ligger langflat over styret).

Da vi vel hadde fått grovjustert posisjonen begynte finjusteringen. Til å hjelpe brukte han et verktøy fra Bioracer Aero. Det er rett og slett et kamera som beregner frontareal og luftmotstand, og ved å legge inn parametre som vekt og ønsket fart, kan det i sanntid vurdere hvor mange watt som trengs for å opprettholde en gitt hastighet. Så ved å teste ut høyde på styret, setet, bredden på tempobøylen og hvordan jeg "pakket" meg sammen kunne vi eksperimentere oss frem til den posisjonen som virket mest gunstig.

Men, dette handlet ikke bare om tall og minst mulig luftmotstand. Det var vel så mye coaching for at jeg bedre skulle forstå hvordan de forskjellige parametrene påvirket både komfort og sittestilling. Da vi hadde styret på det laveste ga det 5W ekstra sammenlignet med å heve styret 3 centimeter. Men i den øverste stillingen følte jeg at hofteleddet "åpnet" seg mer, og jeg satt mye bedre. Antagelig vil jeg klare å holde den posisjonen mye lengre enn å ligge lavere.

En sånn prosess er utvilsomt nerding på passe høyt nivå, men det var også lærerikt for en mosjonist som meg. Viktigst av alt var forståelsen av at dette er noe jeg må jobbe med kontinuerlig. Etterhvert som jeg blir bedre til å sykle, og får mer erfaring, så må jeg også inn å justere mer. Seansen med Petter har gitt meg noen flere knagger å henge ting på, og det er lettere å vite hva jeg skal justere for å oppnå det jeg vil. Og så er det alltid artig å tilbringe tid med nerder som kan skravle lidenskapelig og ting de er veldig opptatt av!...

Jeg ser sinnsykt rask ut! Bilde av skjermen.

Bomtur til Haag

Publisert: 13.03.2019 - kl.:20.59

Blid gjeng som ikke bryr seg om været. Foto: Turid Grøtli Aalholm

Det å starte sesongen med en kjapp halvmaraton i Haag har vært en fin tradisjon. I fjor prioriterte jeg VM i Halvmaraton i Valencia, men ellers har dette vært tradisjon siden 2012 (unntatt i 2016, husker ikke helt hvorfor det ikke ble tur da).

En ting er at det er en rask løype i Haag, en annen ting er at logistikken er veldig enkel. Hotellet ligger 50m fra togstasjonen, og startnummerutdeling, samt start/mål er drøye 300m fra hotellet igjen. Kort vei til sentrum og bankett-sted teller også positivt!

I år var vi ikke så mange kjente som skulle nedover. Foruten meg selv skulle Bengt, Jørgen og Morten også løpe. Fruen var med for å ta bilder.

Værmeldingen var ikke altfor oppløftende. Yr meldte både regn og vind. Vi fikk en føling med vinden da vi landet på Schiphol, man skulle tro flyet flakset med vingene i det vi gikk inn for landing. I Haag var det både vind og regn, og det lå ikke akkurat an til optimale forhold.

Søndagen startet med en liten kalddusj. Via appen og per e-post opplyste arrangøren at de dessverre var nødt til å avlyse på grunn av værforholdene. Det var spådd vindkast med hastighet opp mot 100 km/t, og i arrangøren mente at det ikke var trygt å sende 41000 løpere avgårde under slike forhold.

Sikkerheten skal komme først, og når Yr også meldte opp mot 14-15 sekundmeter vind pluss regn var det ikke så vanskelig å forstå den avgjørelsen.

Vi tok oss likevel en rolig løpetur ut til kysten for å se på vær og sjø. Der hadde surferene samlet seg og koste seg i bølgene som slo mot stranden. Vi fikk litt føling med været på vei tilbake da vinden i mot ble krydret med en liten regnskur. Litt frisk og kjølig opplevelse!

Uten å gå for mye i detalj, mindre tid til løping betyr mer tid til bankett! :)

Mandag skulle vi hjem igjen. Vi hadde akkurat kommet oss gjennom sikkerhetskontrollen da vi fikk melding om at flyet hjem var kansellert. I e-posten skrev KLM at det bare var å lene seg tilbake, så snart de hadde booket oss om skulle oppdatert informasjon komme sporenstreks. Her var vi nok litt naive og gikk på en smell. Tiden gikk og det kom ikke mer informasjon. Alle forsøk på å booke om selv strandet, og vi fikk beskjed om å stille oss i kø for å få hjelp av KLMs personale.

Den køen var lang, og der sto vi i over to timer før det nærmet seg å bli vår tur. Rett før det var vår tur fikk vi e-post om at vi var booket på et SAS-fly påfølgende dag! I skranken kunne damen bare beklage og bekrefte ta de ikke hadde mulighet til å få oss hjem den dagen. Det beste hun kunne tilby var fly til Bergen..

Vi var på ingen måte alene om dette. Tavlene i avgangshallen viste mange kansellerte flyvninger og andre som var forsinket. Jeg vil tro at været spilte en rolle, og så ble det et puslespill for å få kabalen til å gå opp når ikke alle fly var der de skulle til rett tid.


Mange flyvninger som var forsinket eller kansellert. Foto: Turid Grøtli Aalholm

Jeg vet ikke hvorfor vår flyvning ble kansellert. Flyet vi skulle fly med kom fra London og landet 11:05, så det var på flyplassen. I stedet for å fly oss gikk det videre til Manchester kl. 16:20, så det var tydeligvis flyvedyktig. Og nei, det var ikke et Boeing MAX 8..

Enden på visen ble at vi måtte bestille nye billetter hos Norwegian. Der hadde vi en behagelig flyvning hjem, det var visstnok mye turbulens over Tyskland, men jeg sov som en stein.

Så, i år ble Haag en real bomtur. Ikke fikk vi løpt, og hjemturen ble bare styr. Dyr moro når man betaler fly, opphold og tar fri fra jobb. Oppturen var at da vi sjekket inn på hotellet hadde de oppgradert rommet og gitt oss fri minibar!... :)

Noen ganger har man mer flaks enn andre ganger

Publisert: 04.02.2019 - kl.:19.00

Da fristen for å registrere seg til Norseman 2019 gikk ut 4. november var det 4354 personer fra 84 forskjellige nasjoner som hadde meldt sin interesse. Så er systemet også sånn at hvis du har søkt før uten å få plass, så får du et lodd ekstra for hvert år du har søkt. Det var derfor over 8000 lodd i potten da de skulle trekke ut de 232 som skulle få plass i NXTri 2019.

Trekningen 12. november ble strømmet på Youtube slik at man kunne følge med fortløpende for å se om man var en av de heldige. Lang historie litt kortere; jeg var en av de heldige!

Utdrag fra livesendingen til Norseman, kopiert fra Youtube

Jeg må innrømme at det føltes litt uvirkelig å høre navnet sitt bli lest opp, for jeg hadde ærlig talt ikke ventet å få plass på første forsøk! Den natten sov jeg ikke så mye. I stedet ble jeg liggende og gru-glede meg til utfordringene som venter frem til man hopper i sjøen tidlig om morgenen 3. august.

Nå har jeg heldigvis en rutinert coach, Mette, så henne første tips var å bestille plass på treningsleir på Gran Canaria i midten av januar for å komme i gang med syklingen. Andre tipset var å sette seg ned og legge en plan for treningen frem til august. Ikke uventet står det mye sykling på programmet fremover. Heldigvis blir det også litt løping og svømming. Og styrke.

Jeg har tatt laktat- og VO2-maks-test for både løping og sykling nå, så det blir spennende å se hvordan formen utvikler seg utover våren og sommeren.

Opprinnelig hadde jeg planer om å kjøre en halvdistanse i Jønkjøping i begynnelsen av juli, men den utgår fordi den kommer litt for tett på. Det blir i stedet en litt begrenset konkurransesesong på vårparten som sparkes i gang med halvmaraton i Haag 10. mars. Noen flere løp blir det nok, men da er ambisjonene å kjøre de som harde treningsøkter.

Men så var det dette med flaks igjen da. I fjor høst løp jeg en veldig bra halvmaraton i København og tiden der gjorde at jeg var kvalifisert til å søke som "time qualifyer" i New York Maraton. Det flere ting man kan gjøre for å være garantert plass, men hvis man ikke har nådd tidskravet i noen utvalgte amerikanske løp må man sette sin lit til å være tidlig ute. De har et antall plasser som tildeles etter "førstemann til mølla"-prisippet hvis man ellers oppfyller tidskravet, og det gikk jammen meg bra det også!

Skjermdump av e-posten fra TCS New York City Marathon

Det ramlet nemlig inn en hyggelig e-post (samtidig som kredittkortet ble belastet), så da var det bare å snu seg rundt og bestille fly og hotell. Det løpet går nøyaktig 3 måneder etter NXTri, så forhåpentligvis rekker jeg å toppe formen og forhåpentligvis klare å løpe sub 3.

Det som ihvertfall er sikkert er at 2019 blir et veldig spennende konkurranseår!

Tri-camp på Gran canaria

Publisert: 26.01.2019 - kl.:17.00

Foto: Mette Pettersen Moe - Pico de las Nieves.

Jeg har vært en uke på treningsleir på Gran Canaria sammen med andre triatleter. Det er coachen, Mette, som arrangerer denne for sine utøvere, og andre som har lyst til tyvstarte litt på neste sesong.

Sist jeg var på Cran Canaria var i 2015. Da var det løping som sto i fokus. Denne gangen skulle jeg for det meste sykle. Jeg fikk låne en sykkelkoffert og pakket med min egen sykkel. Tror aldri jeg har hatt så mye bagasje med på noen som helst ferietur!

Vi bodde på et veldig bra hotell med alle fasiliteter. Veldig greit at det var buffét både til frokost og middag, især fordi vi etterhvert ble en stor gruppe.

Gran Canaria er mer enn bare "syden". Øya er ikke veldig stor, men det er mange muligheter for løping, sykling og fjellklatring for de som liker det. Det går et nettverk av veier, både langs kysten og opp i fjellene.

Jeg har i utgangspunktet ikke spesielt god teknikk på sykkel. Ikke får jeg opp pulsen, og ikke føler jeg meg trygg. Det ble en liten utfordring i alle nedkjøringene på variert kvalitet av asfalt. Man bør helst være løs og ledig i skuldrene, ikke sitte der stiv av skrekk. Jeg var uten tvil den største pingla i nedoverbakkene på hele Gran Canaria!

Men, det er nå sånn at man gjerne blir bedre på det man øver på. Etter 485 kilometer og over 10000 høydemeter ble jeg mye tryggere på sykkelen. Jeg har vel omtrent slitt ut bremseklossene på sykkelen, men siste dagen ned fra Pico de las Nieves hadde jeg fin flyt.

Vi svømte også der nede. Ikke langt fra hotellet lå det et offentlig svømmebasseng hvor de hadde saltvann, og ikke klorvann. Vannet holdt 27 grader, og det var digg å svømme utendørs igjen. Det var mange andre triatleter der som svømte.

Bassenget i San Fernando

Det ble ikke så mye løping, kun 35K, men det ble mye styrke og bevegelighet. Det gikk på rundgang hvem som hadde ansvaret for å lede økten, og så bidro Mette med litt yogaøvelser for å tøye og øke bevegelighet. Alt i alt, veldig bra.

Jeg er positivt overrasket over hvor bra det er å sykle der nede. Bilistene tar hensyn, og det er mange fine ruter. En klassiker er å sykle opp Soriadalen til Casa Fernando hvor man må drikke mangojuice. Aner ikke hvorfor, men juicen var god.

Det har vært en veldig bra treningsuke. Hyggelige folk, noen kjente jeg fra før, og andre var nytt bekjentskap. Slitsomt, med 4-8 timer trening hver dag, men inspirerende å møte så mange motiverte utøvere som også byr på seg selv.

Foto: Mette Pettersen Moe - Gjengen er samlet i Soria ved Casa Fernando

Jeg skal på treningsleir her flere ganger!

En oppsummering av 2018

Publisert: 04.01.2019 - kl.:13.31

Fikk diplom av Coachen for innsatsen i 2018.

Internett renner over av bloggposter som oppsummerer 2018. Ingen grunn til at jeg skal skille meg ut, så her er mitt bidrag.

Kort oppsummert så har det vært et bra år. Jeg har trent masse (557 timer), løpt passe langt (2501 km), syklet enda lenger (3341 km) og svømt en distanse som tilsvarer Oslo - Kristiansand (327 km)!

Jeg har satt ny pers på halvmaraton og 10K. I Chicago Maraton endte jeg 48 sekunder bak pers. Jeg svømte styggfort både i Østfold Triatlon og Oslo Triatlon, og jeg har deltatt i NM Open Water på Sørenga (endte bare 15 plasser bak Henrik Christiansen!). Alt i alt, en veldig bra sesong med gode resultater.

En del av æren for dette skal coachen, Mette Pettersen Moe, ha. Det har hjulpet veldig å ha noen som har sett treningen utenfra og som har kommet med innspill, program og gode råd. Det er nok ikke helt tilfeldig at jeg både har oppnådd gode resultater og unngått belastningsskader denne sesongen.

Jeg har reist nært og fjernt for å løpe, blant annet til Valencia, Praha, København og Chicago. Som vanlig har jeg truffet mange hyggelige løpevenner (ingen nevnt, ingen glemt) og har også fått vært litt turist.

København Halvmaraton ble en skikkelig opptur!

Publisert: 17.09.2018 - kl.:15.31

Ganske eplekjekk og selvsikker ved startnummerutdelingen dagen før løpet

I helgen løp jeg København Halvmaraton. Planen var å teste utstyr og ernæring, og ha en siste harde gjennomkjøring før Chicago Maraton om 3 uker, 7. oktober. Instruksen fra coachen var “Bruk hodet i starten og ikke være redd for å bli skikkelig sliten siste kilometer“.

Det var ikke så mye nytt utstyr å teste, men greit å få et løp til i Nike Zoom VaporFly’ene som jeg også brukte i Praha. De er gode å løpe i, men dempingen er litt spesiell og krever noe tilvenning. Coachen ville også at jeg skulle få i meg litt sukker underveis, så jeg hadde med 2 gels.

Da jeg var ferdig med triatlonsesongen i midten av august syntes jeg løpeformen ikke var allverdens. Mye sykkel i sommer hadde gjort bena tunge, og intervaller var et ork. Men etter 3 uker med mye mengde og intervaller begynte det å løsne. Jeg hadde derfor en god følelse før løpet. Målet var å ha en god gjennomkjøring, og helst sub 1:28.

Det var meldt fine forhold løpsdagen, og værgudene leverte. Sol og nesten vindstille. Passe temperatur i skyggen og litt lunk i solen. Med nesten 20 000 startende var det mye folk, men startområdet virket ganske organisert. Jeg fikk droppet posen med skift og fant startpuljen greit. Oppvarmingen var de 3 kilometerne jeg gikk fra hotellet til start.

I min pulje var det ballonger for 1:25 og 1:30. Jeg bestemte meg for å ligge litt foran 1:30 og satse på at de ikke tok meg igjen. Etter passering start gikk det rett frem ca. 400 meter. Det gjorde at det ble litt strekk i feltet og det ble ikke så mye rykk og napp. Jeg hadde nok endel adrenalin i systemet, for jeg synes kroppen var tung og at det gikk tregt. Første kilometer gikk unna på 3:54, og andre på 3:58, så tempoet var nok greit.

Da jeg passerte 5K ble jeg tatt igjen av 1:25-ballongen. Jeg hang meg på men klarte ikke helt å holde samme tempo. Planen ble derfor å prøve å ha øyekontakt lengst mulig og ikke slippe dem for lett. Jeg prøvde å ikke være for opptatt av kilometertidene underveis men heller løpe på følelsen. Med mange rette flate strekninger var det lett å finne en god rytme.

Gel’ene ble fortært ved 8K og 16K, og ved 17K bestemte jeg meg for å prøve å kneppe opp tempoet litt. Det ble ikke et voldsomt rykk, men jeg klarte å presse kilometertiden ned på 3:57. Dabbet litt av, og fikk bittelitt vind i mot rett før passering 20K. Da skjønte jeg at det kunne gå å se 1:26.xx hvis jeg ikke dabbet altfor mye av. Siste kilometer gikk på 3:55 og siste 100m gikk i 3:52-fart! Min klokke viste 1:26:47, men offisiell tid ble 1:26:37. Antagelig har jeg startet klokken litt tidlig, for differansen er fra de første 5 kilometerne et sted.

Uansett, det ble ny PB med 41 sekunders margin fra 1:27:18 i Haag 2013. Og det må jeg si meg veldig godt fornøyd med!

NM Open Water

Publisert: 18.08.2018 - kl.:20.58

NM Open water på Sørenga

Det har blitt en stund siden siste innlegg på bloggen, men sånn er det bare. Siden sist har jeg gjort som jeg pleier, det vil si trene både løping, sykling og svømming. Og brygge øl.

De to siste årene har jeg konkurrert i triatlon ved siden av løping, men denne helgen tok det en ny vending da jeg meldte meg på NM Open Water, altså et rent svømmestevne.

Jeg har jo svømt litt i saltvann, men ikke i noe som lignet på forholdene i dag. Vanntemperaturen på Sørenga i dag var 19 grader, men det blåste og sjøen gikk hvit. NM-distansen var 5000m, og jeg pleier ikke svømme så langt på trening engang. I triatlon svømmer man bare 1500, på olympisk distanse, og 3800m på Ironman.

Innimellom må man tvinge seg selv ut av komfortsonen og bare prøve seg. Fordi det er første gang NM Open Water organiseres var det ikke spesielt strenge krav for å delta. Det handlet mest om å kunne svømme 2K på under 50 minutter, samt være medlem av en svømmeklubb og dermed kunne løse lisens.

Jeg var forventingsfull da jeg møtte opp for å hente startnummer. I svømming er det ikke en matte man løper over for å registrere tid, istedet får man et armbånd som må være på den armen man “slår inn på”. Akkurat..

Etter en kort racebrief var det bare å gjøre seg klar. Man starter på linje, så jeg hadde håpet det skulle være mindre kaos enn i triatlon, men det første som skjedde var at jeg fikk sparket av meg brillene. Jeg mistet derfor feltet og svømte hele greia alene. Akkurat som i sykling er det en fordel om man kan ligge i dragsuget av noen andre. Litt demotiverende å ligge så langt bak, men jeg passerte i det minste en fyr.

Forholdene var ganske tøffe. Det blåste og regnet, og sjøen gikk hvit. For en stakkar som er mest vant til flatt vann i basseng ble det litt krevende. Det er nesten så man blir sjøsyk mens man svømmer.

Jeg brydde meg lite om de andre og konsentrerte meg mest om å finne flyten. Litt utfordrende når man noen ganger svømmer i “motbakke” og andre ganger surfer på bølgen.

Ved siste vending kom det plutselig en kar bakfra! Jeg prøvde å følge, men han seg i fra. Irriterende, men sånn er det. Det var uansett deilig å kunne slå inn og bli ferdig med løpet.

Men hvilken plassering fikk jeg i mitt første svømmestevne? Dette er et typisk eksempel på hvordan man kan legge frem fakta uten å lyve. Som sant er så kan vi si at det kun skilte 14 plasser mellom meg og Henrik Christiansen (landslagssvømmer), eller så kan man si at det kun var 15 startende i klassen og jeg ble sist. Begge deler er sanne. Det var uansett moro!

Frankfurt, mitt tiende maraton

Publisert: 30.10.2017 - kl.:21.14

Maraton er en krevende distanse. Etter mitt første, Rotterdam 2011 (03:54:49), var jeg egentlig overbevist om at jeg ikke skulle løpe flere. Likevel tok det ikke lang tid før jeg løp mitt neste, som var Frankfurt Maraton (03:25:33) samme år.

Etter det “løsnet” det, og de neste 6 maratonene gikk alle under 3:15, med Warszawa 2016 som foreløpig høydepunkt.

I år var egentlig planen å komme under 3 timer, men en belastningsskade etter Rallarvegsløpet gjorde at høsttreningen ikke ble helt optimal. I ettertid ser jeg også at jeg prioriterte feil, og jeg fikk derfor ikke så bra oppladning til Berlin Maraton som jeg kunne hatt.

Som jeg har skrevet om tidligere så ble Berlin Maraton i år en vond opplevelse. Litt impulsivt meldte jeg meg derfor på Frankfurt Maraton bare 10 dager før løpet skulle gå. Jeg var ikke helt sikker på formen, men tanken var at jeg skulle prøve å få til et godt løp slik at ikke Berlin satte et slags punktum for sesongen.

Uken før løpet løp jeg Hytteplanmila. Der gikk det veldig bra, og jeg kom inn på 39:44, bare 16 sekunder bak pers. Selv om det kanskje ikke var helt optimalt med en tier i bena uken før, så ble jeg mer optimistisk med tanke på Frankfurt.

Det var spådd regn og en del vind, men heldigvis var været litt bedre enn varslet. Det var sikkert 10-12 grader og opphold. Noe regn, og en del vind, men alt i alt greie forhold.

Jeg startet i gruppe 2, første bølge. Mye folk alle veier og litt møljeløping før jeg fant en jevn rytme. GPSen fungerer ikke spesielt bra blant alle høyhusene, så jeg skrudde over til manuell rundetid etter ca. 5 kilometer.

Jeg holdt et ganske jevnt tempo med ca. 23 minutter per 5K. Kilometerskiltene kom på rekke og rad og jeg synes jeg hadde god flyt. 5K gikk på 23:03, og 10K passerte jeg på 46:02. Løp med andre ord jevnt. Ved 30K ble jeg passert av 3:14-ballongen. Planen var fortsatt sub 3:20, så jeg den gå. Ved 35K skjønte jeg at jeg faktisk fortsatt hadde muligheten for sub 3:15 hvis jeg ga på litt. Prøvde derfor å øke tempo. Da jeg passerte 40K så skjønte jeg at dette skulle gå. Klemte likevel til litt ekstra og kom inn på 03:14:39.

Jeg må si jeg er fornøyd med tiden, og med disponeringen av løpet. Jeg endte bare 6 minutter bak PB. Hvis jeg tar utgangspunkt i hvor lite løping det har blitt i år, så tror jeg, hvis jeg holder meg skadefri, at jeg kan gjøre noe med 03:08:41 i Praha 6. mai. Så i tiden fremover blir det fokus på styrketrening, kjernemuskulatur og løping. Og litt svømming. Og noe sykling. Og kanskje litt ølbrygging.. :)

Maraton er ikke alltid bare gøy

Publisert: 28.09.2017 - kl.:21.14

I målområdet etter løpet.

Maraton er sjeldent veldig morsomt mens det står på, men som oftest er det ikke like tungt som jeg opplevde det i Berlin i år. Jeg visste at jeg ikke var så godt forberedt som jeg burde, men fordi det gikk ganske bra både i Drammen Halvmaraton tre uker før, og i 10 for Grete uken før, så håpet jeg likevel at det skulle holde.

Sammenlignet med fjoråret, da jeg perset i Warszawa, så manglet jeg ca. 350 løpekilometer, men hadde nesten 1000 sykkelkilometer i pluss. En belastningsskade i lysken etter Rallarvegsløpet gjorde at jeg ikke fikk den oppkjøringen jeg hadde planlagt de siste to månedene inn mot Berlin Maraton.

På løpsdagen var det fine forhold. Overskyet, med både opphold, duskregn og lett regn, men ganske så vindstille. Jeg vil tro at temperaturen lå på en 15-16 grader.

Traff på mye kjentfolk i oppmarsjområdet og i startbåsen. Det er alltid hyggelig.

Planen min var å løpe på 3:05, noe som tilsvarer en snittfart på 4:23. Jeg så for meg at jeg skulle starte i 4:20-tempo og forsøke å holde det lengst mulig. Som alltid er det forskjell på teori og praksis, og jeg endte med å holde ca. 4:30 de første 10 kilometerne. Det gikk relativt greit frem til 15K. Da merket jeg at jeg begynte å stivne i hofte/lysk, og tempoet sank betraktelig. Ved passering halvveis innså jeg at dette kom til å bli en skikkelig lang (og vond) joggetur..

Jeg ble bare stivere og stivere, og det gikk saktere og saktere. Fra å ha 4:29 i snitt på første 5K, til 6:40 i snitt på siste 5K, var det litt av en overgang. Med unntak av maratondebuten i Rotterdam kan jeg ikke huske å noensinne ha vært så stiv. Kun med en god porsjon fantasi kan det kalles løping det jeg holdt på med siste halvdel av løpet.

Lenge trodde jeg at jeg skulle klare å karre meg inn under 3:30, men klokken viste 3:38 da jeg subbet meg over målstreken. Det er nest dårligste tid noensinne, med god margin!

Men sånn er det, som Øistein skrev i kommentarfeltet på jogg: “Løping er en ærlig sport – man får ut det man har puttet inn av trening”. Uansett årsak så hadde ikke jeg trent nok til at det skulle være realistisk å løpe et løp ned mot pers, eller også raskere, som jeg jo la opp til. Som jeg pleier å si, man lærer ikke hvis det ikke gjør litt vondt.

Nå blir det noen uker med å nullstille og ha en liten sesongpause før oppkjøringen mot neste sesong begynner. Jeg har satt meg noen nye mål, og skal lage en skikkelig plan for hvordan, og når, jeg skal nå dem.

Har prøvd meg på triatlon igjen

Publisert: 15.08.2017 - kl.:22.10

Foto: Sportograf – sportograf.com

Jeg var litt treg med å melde meg på Oslo Tri. Da jeg så på det i februar første gangen så hadde jeg ikke bestemt meg for om triatlon var noe jeg skulle prøve. Innen jeg hadde bestemt meg var alle plassene solgt og påmeldingen stengt. Litt betuttet meldte jeg meg i stedet på Tønsberg ByTri , som er en sprint midt i Tønsberg. Det løpet skulle gå samme dag som Oslo Tri, og det var kanskje forklaringen på at de ikke fikk nok påmeldinger, og derfor avlyste løpet.

Nå var rådyra go’e! Frem til 25. juli var det fortsatt mulig å kjøpe og selge startnummer til Oslo Tri, men et kjapt søk på FINN viste at det var langt flere som ville kjøpe enn det var tilbydere. Men, så hender det jo at man har flaks og får napp. En trivelig danske måtte melde avbud og la ut startnummeret sitt. Jeg så annonsen først og fikk tilslaget.

Oppkjøringen ble ikke helt som planlagt. Jeg løp jo Rallarvegsløpet, og det medførte litt belastningsskader som gjorde at jeg ikke fikk trent som planlagt. Spesielt var det løping og sykling som fikk lide. Men sånn er det, livet har en tendens til å komme i veien for planene.

Lørdag 12. august var det ihvertfall duket for igjen å prøve seg på triatlon, olympisk distanse. Oslo Tri er Norges eldste triatlon. Løpet ble første gang arrangert i 1983, og i år var det 35. gang. Nå aner ikke jeg hvordan det var tidligere, men opplegget denne gangen virket veldig proft. Det er litt mer logistikk å avvikle et triatlon enn et vanlig løp.

Med nesten 500 startende var vi delt inn i 4 puljer som skulle starte med 5 minutters mellomrom. Møljestart ut i vann kan være litt kaotisk, så speakeren oppfordret de antatt beste til å plassere seg i midten foran, og vi andre skulle heller stå bak eller på sidene. Jeg valgte en plass bakerst på midten.

Svømmeløypen på Sognsvann er ganske grei. Man svømmer 750m rett frem, runder to bøyer, og deretter er det 750 meter tilbake, totalt 1500 meter. Det var opphold og lite vind, så sikten var god og det var ikke sjenerende bølger. Jeg kavet litt i starten, dels fordi det var folk i alle retninger og litt på grunn av adrenalinet. Etterhvert som feltet strakk seg ble det lettere og jeg kom inn i en bra rytme. Det var endel foran meg, men jeg var absolutt ikke sist opp av vannet. Brukte vel ca. 29 minutter, og det er innafor.

Jeg har trent minimalt på skiftesoner, og det merkes. i T1 knotet jeg litt med å få av våtdrakten, og på med sokker og sko. Reglene sier at du ikke får ta i sykkelen uten at hjelmen er på, så alt må på plass før man tar sykkelen og løper mot “mountline”.

Syklingen forgår innover i Maridalen til Skar. Deretter er det ut samme vei og så vender man ved Brekke for en runde til slik at man kommer opp i 40K totalt. Det er ikke lov å ligge i dragsuget av andre syklister, og det skal hele tiden være minst 10 meter mellom syklistene. Passering må skje i løpet av 20 sekunder. Ikke så lett å overholde. Dommere langs veien, og på motorsykkel, følger med underveis. De som bryter reglene må inn i straffeboksen og sone 2 minutter på vei inn i T2.

Syklingen gikk bedre enn den gjorde i Østfold Tri. Hadde et snitt på 32.6 km/t. Litt artig å ta igjen folk begge puljene som hadde startet foran meg. Men, jeg har utvilsomt mye å hente på syklingen. Her taper jeg mye tid. Dessuten ender jeg med pottesure lår, noe som gjorde løpingen vanskelig. Syklingen gikk på ca. 1:14.

Tilbake i T2 (skiftesone) gikk det bedre når jeg strengt tatt bare skulle skifte sko. Det gikk ihvertfall 35 sekunder raskere.

Løpingen var bortimot full krise! Umulig å få opp noe fart med lår som skvalpet over av melkesyre. Løypen gikk på ytre vei rundt Sognsvann, så det var i tillegg litt kupert. Det ble totalt 98 høydemeter. Ikke allverdens, men mer enn nok. Vi løp en 5K sløyfe to ganger, og mot slutten begynte det å letne litt. Endte på stusselige 47:16

Likevel, plass nummer 165 av 411 herrer, og nummer 28 av 68 i klassen, med tiden 2:33:47 får være greit. Det er i det minste 13 sekunder bedre enn tiden fra Østfold Tri!