København Halvmaraton ble en skikkelig opptur!

Publisert: 2018-09-17 - kl.: 15:31 - Emneord: runnersno, svett.no

Ganske eplekjekk og selvsikker ved startnummerutdelingen dagen før løpet

I helgen løp jeg København Halvmaraton. Planen var å teste utstyr og ernæring, og ha en siste harde gjennomkjøring før Chicago Maraton om 3 uker, 7. oktober. Instruksen fra coachen var “Bruk hodet i starten og ikke være redd for å bli skikkelig sliten siste kilometer“.

Det var ikke så mye nytt utstyr å teste, men greit å få et løp til i Nike Zoom VaporFly’ene som jeg også brukte i Praha. De er gode å løpe i, men dempingen er litt spesiell og krever noe tilvenning. Coachen ville også at jeg skulle få i meg litt sukker underveis, så jeg hadde med 2 gels.

Da jeg var ferdig med triatlonsesongen i midten av august syntes jeg løpeformen ikke var allverdens. Mye sykkel i sommer hadde gjort bena tunge, og intervaller var et ork. Men etter 3 uker med mye mengde og intervaller begynte det å løsne. Jeg hadde derfor en god følelse før løpet. Målet var å ha en god gjennomkjøring, og helst sub 1:28.

Det var meldt fine forhold løpsdagen, og værgudene leverte. Sol og nesten vindstille. Passe temperatur i skyggen og litt lunk i solen. Med nesten 20 000 startende var det mye folk, men startområdet virket ganske organisert. Jeg fikk droppet posen med skift og fant startpuljen greit. Oppvarmingen var de 3 kilometerne jeg gikk fra hotellet til start.

I min pulje var det ballonger for 1:25 og 1:30. Jeg bestemte meg for å ligge litt foran 1:30 og satse på at de ikke tok meg igjen. Etter passering start gikk det rett frem ca. 400 meter. Det gjorde at det ble litt strekk i feltet og det ble ikke så mye rykk og napp. Jeg hadde nok endel adrenalin i systemet, for jeg synes kroppen var tung og at det gikk tregt. Første kilometer gikk unna på 3:54, og andre på 3:58, så tempoet var nok greit.

Da jeg passerte 5K ble jeg tatt igjen av 1:25-ballongen. Jeg hang meg på men klarte ikke helt å holde samme tempo. Planen ble derfor å prøve å ha øyekontakt lengst mulig og ikke slippe dem for lett. Jeg prøvde å ikke være for opptatt av kilometertidene underveis men heller løpe på følelsen. Med mange rette flate strekninger var det lett å finne en god rytme.

Gel’ene ble fortært ved 8K og 16K, og ved 17K bestemte jeg meg for å prøve å kneppe opp tempoet litt. Det ble ikke et voldsomt rykk, men jeg klarte å presse kilometertiden ned på 3:57. Dabbet litt av, og fikk bittelitt vind i mot rett før passering 20K. Da skjønte jeg at det kunne gå å se 1:26.xx hvis jeg ikke dabbet altfor mye av. Siste kilometer gikk på 3:55 og siste 100m gikk i 3:52-fart! Min klokke viste 1:26:47, men offisiell tid ble 1:26:37. Antagelig har jeg startet klokken litt tidlig, for differansen er fra de første 5 kilometerne et sted.

Uansett, det ble ny PB med 41 sekunders margin fra 1:27:18 i Haag 2013. Og det må jeg si meg veldig godt fornøyd med!