Maraton er ikke alltid bare gøy

Publisert: 2017-09-28 - kl.: 21:14 - Emneord: runnersno, svett.no


I målområdet etter løpet

Maraton er sjeldent veldig morsomt mens det står på, men som oftest er det ikke like tungt som jeg opplevde det i Berlin i år. Jeg visste at jeg ikke var så godt forberedt som jeg burde, men fordi det gikk ganske bra både i Drammen Halvmaraton tre uker før, og i 10 for Grete uken før, så håpet jeg likevel at det skulle holde.

Sammenlignet med fjoråret, da jeg perset i Warszawa, så manglet jeg ca. 350 løpekilometer, men hadde nesten 1000 sykkelkilometer i pluss. En belastningsskade i lysken etter Rallarvegsløpet gjorde at jeg ikke fikk den oppkjøringen jeg hadde planlagt de siste to månedene inn mot Berlin Maraton.

På løpsdagen var det fine forhold. Overskyet, med både opphold, duskregn og lett regn, men ganske så vindstille. Jeg vil tro at temperaturen lå på en 15-16 grader.

Traff på mye kjentfolk i oppmarsjområdet og i startbåsen. Det er alltid hyggelig.

Planen min var å løpe på 3:05, noe som tilsvarer en snittfart på 4:23. Jeg så for meg at jeg skulle starte i 4:20-tempo og forsøke å holde det lengst mulig. Som alltid er det forskjell på teori og praksis, og jeg endte med å holde ca. 4:30 de første 10 kilometerne. Det gikk relativt greit frem til 15K. Da merket jeg at jeg begynte å stivne i hofte/lysk, og tempoet sank betraktelig. Ved passering halvveis innså jeg at dette kom til å bli en skikkelig lang (og vond) joggetur..

Jeg ble bare stivere og stivere, og det gikk saktere og saktere. Fra å ha 4:29 i snitt på første 5K, til 6:40 i snitt på siste 5K, var det litt av en overgang. Med unntak av maratondebuten i Rotterdam kan jeg ikke huske å noensinne ha vært så stiv. Kun med en god porsjon fantasi kan det kalles løping det jeg holdt på med siste halvdel av løpet.

Lenge trodde jeg at jeg skulle klare å karre meg inn under 3:30, men klokken viste 3:38 da jeg subbet meg over målstreken. Det er nest dårligste tid noensinne, med god margin!

Men sånn er det, som Øistein skrev i kommentarfeltet på jogg: “Løping er en ærlig sport – man får ut det man har puttet inn av trening”. Uansett årsak så hadde ikke jeg trent nok til at det skulle være realistisk å løpe et løp ned mot pers, eller også raskere, som jeg jo la opp til. Som jeg pleier å si, man lærer ikke hvis det ikke gjør litt vondt.

Nå blir det noen uker med å nullstille og ha en liten sesongpause før oppkjøringen mot neste sesong begynner. Jeg har satt meg noen nye mål, og skal lage en skikkelig plan for hvordan, og når, jeg skal nå dem.