Ultraløp? Tjanei, litt usikker på de greiene der.

Publisert: 2017-07-26 - kl.: 13:08 - Emneord: runnersno, svett.no

I år falt ferieplanene seg slik at Rallarvegsløpet faktisk kunne la seg gjennomføre. Jeg har snakket med flere som har løpt det, og alle har entusiastisk lagt ut ut om et sosialt løp i flott natur, og det var slett ikke måte på superlativer som ble brukt. Det ble derfor til at jeg meldte meg på og bestilte dobbeltrom på Finse til fruen og meg. Viktig å ha med støtteapparatet!

Strengt tatt ble det så som så med mengdetrening i forkant. En gammel belastningsskade i lysken meldte seg på i midten av mai og derfor ble det ikke så mange langturer som planlagt i forkant. Heldigvis fikk jeg en oppkjøringsuke på Kvikne med ganske mange høydemeter.

Fredagen tok vi formiddagstoget fra Oslo S til Finse. Det skulle vise seg å være lurt. Ettermiddagstoget klarte nemlig å rive ned kjøreledningen, og alle 397 passasjerene ble evakuert ved Prestfoss (mellom Vikersund og Hønefoss). Det var nok en del deltagere der som ga opp og reiste hjem, resten kom seg med nattoget og var fremme kl. 04:00 på natten.

Lørdag formiddag var det felles avmarsj med tog ned til Myrdal. Derfra gikk vi i samlet tropp til Vatnahalsen (811 m.o.h) hvor vi la fra oss en depot-pose. Deretter gikk turen med Flåmsbanen ned til Flåm (0 m.o.h).

Det har visstnok skjedd mye med turiststrømmen i Flåm siden løpet startet i 2003. Dengang var det visstnok ikke en kjeft der, mens det i dag er busser og turister overalt.

Starten gikk rett ved togstasjonen, og de først 7-8 kilometrene gikk på ganske flat asfalt. Jeg lå i en gruppe med bl.a. Tim Bennet og Therese Falk. Tempoet var behagelig til vi begynte å klatre. Der hadde definitivt de lette en fordel. Rallarvegen slynget seg jevnt oppover i dalen.

Langt om lenge, etter å ha løpt gjennom en flokk geiter, begynte vi på de 21 hårnålsvingene opp til Myrdal. Man klatrer ca. 300 høydemeter på 2 kilometer, så det lureste er å gå. Vel oppe i depotet etter ca. 19K var det bare å få på seg drikkesekk, helle nedpå vann og komme seg videre. Frem til da hadde jeg hatt følge med en gruppe, men her løp vi ut i forskjellig tempo.

Terrenget her var ikke så bratt som det hadde vært. Det gikk jevnt oppover med hadde også mange flate strekker. Så langt hadde kroppen fungert greit, men omtrent ved 38K så dro det seg til i adduktor/hofteleddsbøyer på høyre side. Løping bortover og nedover gikk sånn noenlunde, men oppover var et helvete. Jeg lagde først et system med at det var lov å gå 50 skritt hver gang klokken rundet en kilometer, men i de verste motbakkene kunne jeg ikke annet enn å gå.

På dette tidspunktet begynte jeg å bli tatt igjen av løpere bakfra. Ikke moro, men sånn er det bare. Jeg konsentrerte meg om en kilometer av gangen og gledet meg til 45K/Fagernuten hvor det skulle stå Cola og vente. Sjelden har en lunken cola smakt så godt! Jeg styrtet en halvliter på snaue 30 sekunder og la optimistisk i vei videre. Like etterpå passerte jeg Rallarvegens høyeste punkt på 1343 m.o.h. Derfra gikk det stort sett ned og bort til Finse.

Lykken var stor da jeg rundet siste svingen og så Finse Hotell. Planen var å gjøre første etappe på mellom 5:30 og 6:00 timer. Jeg endte på 6:03. Hadde det ikke vært for hoftetrøbbelet så skulle jeg lett klart godt ned mot 5:30!

På kvelden var det buffet og man hadde god tid til å snakke med de andre deltagerene. Etappetidene varierte alt fra 4:45 til 8:30, så det var definitivt spredning på feltet.

Etter en ganske søvnløs natt hvor det gjorde vondt hver gang jeg snudde meg var det klart for etappe nummer 2. Fra Finse til Haugastøl er det 27K med nettofall på ca. 200 meter.

Selv om adduktoren ikke var tipptopp så kjentes den grei ut. Da starten gikk var det ganske lett å holde ca. 5-blank tempo. I hvertfall i 8 kilometer, da var det stopp. Samme problemene som dagen før, men det funket ikke noe særlig å løpe i det hele tatt. Dermed ble de siste 19K en salig blanding av banning, gåing og lett jogg. Ikke spesielt moro.

Jeg kom meg til mål, og selv om “alle” passerte meg på de siste kilometerne, så var jeg egentlig greit fornøyd. Manglende mengdetrening får ta noe av skylden, så at det gikk som det gikk er ikke helt uventet. Rett og slett et løp å sette på erfaringskontoen.

Jeg har ikke prøvd meg mye på ultra, og de gangene jeg har prøvd har det uten unntak vært en vond opplevelse. Veldig usikker på om jeg kommer til å prøve dette igjen. Får se når det har gått litt tid.