Knall og fall i Berlin

Publisert: 2015-09-29 - kl.: 21:22 - Emneord: runnersno, svett.no


Blid gjeng før starten i Berlin. foto: Turid Grøtli Aalholm

Ting skjer fort! I det ene øyeblikket kruser man avgårde i fin flyt, og i neste øyeblikk får man et ublidt møte med asfalten i Berlins gater.

Jeg har løpt Berlin Maraton to ganger tidligere, i 2012 og 2014. Begge gangene løp jeg inn på ny bestetid. i 2012 var det 3:09:44 og i 2014 forbedret jeg tiden med 32 sekunder og kom inn på 3:09:12. Med det som bakteppe, samt at jeg løp bra både i Drammen Halvmaraton og 10 for Grete, så var jeg veldig klar for å prøve meg på den magiske sub 3-grensen.

Berlin Maraton er et stort arrangement, og jeg glemmer fra gang til gang hvor lang tid det faktisk tar å komme seg gjennom oppmarsjområdet og finne plassen i startfeltet. Basert på tidligere meritter var jeg plassert i gruppe D. Den er for dem med forventet sluttid 3:00-3:15.

8 minutter før start var jeg på plass. Jeg stilte meg ganske langt frem i puljen. Snakket såvidt med Andreas, og så ryggen på Christian før starten gikk. Selv om det ikke er direkte trangt i starten så er det mye folk! De første to kilometrene går rett frem, men så tidlig i løpet er det litet strekk i feltet. Man er jo omgitt av løpere på samme nivå, så man unngår mye av “brøytingen” man kan oppleve i mindre løp.

Jeg la meg mellom to fartsholdere som begge hadde 3:00-ballonger og kom greit inn i flyten. De første 17-18 kilometerne gikk veldig greit unna. Jeg startet tidlig med gel og drakk på hver vannstasjon. Temperaturen var vel 10-11 grader ved start, men blå himmel og sol gjorde at det ble fort ganske varmt.

Ved omtrent 15K ble det litt trangt i en sving og jeg holdt på å tryne da en annen løper sparket meg under foten. Heldigvis gikk det bra. Fullt så heldig var jeg ikke noen kilometer senere, rett før passering halvveis. I det jeg passerte fruen, smilte og vinket, så ble jeg tråkket ned bakfra. Jeg så ham vel aldri, men han tråkket rett på min venstre fot da han passerte, og jeg gikk rett på trynet. Heldigvis klarte jeg å lande på skulderen slik at jeg fikk rullet rundt, men kneet fikk seg en smell. Jeg tror det var en publikummer som hjalp meg opp, og jeg prøvde å fortsette for å ta igjen det tapte. Men det var jammen ikke lett. Den lille smellen gjorde at jeg stivnet og da klarte jeg ikke å holde tempoet oppe. Ved passering halv lå jeg ganske langt bak fartsholderne og kunne bare konstatere at de dro fra.

Resten av løpet var egentlig ikke så morsomt. Uansett hva jeg prøvde på så fikk jeg ikke opp farten. En stund trodde jeg at jeg kanskje kunne klare å løpe inn på ny bestetid, men ved 35K så skjønte jeg at det var fånyttes. Da var det bare å bite tennene sammen og komme seg i mål.

Og, jeg kom jo til mål etterhvert. Klokken stoppet på 3:12:32. Det er jo isolert sett en anstendig tid, men jeg var litt skuffet. Det ville nok holdt hardt å løpe sub 3 uansett, men jeg tror jeg skulle klart pers med veldig god margin. Uansett, det gikk ikke slik. Foruten å løpe må man også holde seg på bena! Jeg kom inn som nummer 3260 av 27900 herrer, og ble nummer 537 i klassen. Klassen M45 var forøvrig diger med nesten 5300! Makan, er jo bare oldiser som løper maraton..