Ecotrail 45K - blytunge greier!

Publisert: 2015-05-24 - kl.: 15:19 - Emneord: runnersno, svett.no


Rett før starten fra Holmenkollen

Egentlig var jeg påmeldt Gøteborgsvarvet denne lørdagen, men av forskjellige årsaker ble det ikke slik. I stedet lot jeg meg friste til å melde meg på Ecotrail 45K. Jeg tenkte at det ikke var mye lengre enn et maraton, og siden mye løpet skulle gå på grus og sti så ville dette være grei skuring. Så feil kan man altså ta!..

Ecotrail er et konsept hvor man legger et ultra-terrengløp i urbane omgivelser, og helst skal det begynne og slutte ved et signalbygg. Det er 3 distanser, 80K, 45K og 18K. Det var forskjellige startsted, men alle hadde målgang ved Operaen i Bjørvika.

På vei opp til start ved Holmenkollen kom vi i snakk med massevis av andre løpere. Litt styr ble det da det oppsto en feil på toget og vi måtte gå av og vente på nytt på Steinerud stasjon. Men sånt er jo bare med på å bryte isen, så vi kom i snakk med enda fler. Neste t-bane ble rimelig fullstappet av spente løpere.

Opplegget er at man også skal være noenlunde selvforsynt underveis. Man er derfor pålagt å ha med litt mat og drikke selv, i tillegg til en kopp. Det var likevel to matstasjoner underveis som serverte vann, cola, energidrikk, appelsin og banan.

Jeg hadde ikke så voldsomme ambisjoner for dette løpet. Planen var å ta det som en treningstur. Jeg hadde også en løs avtale om å løpe sammen med Olav. Han løper normalt ikke så langt, så vi skulle se det litt an.

Starten var ganske brutal. Vi begynte å løpe oppover med en gang, og kom snart inn på sti. Det var litt vått der, og Olav, som er gammel orienteringsløper, fnøs litt av meg som var redd for å bli våt på beina. Vel oppe ved Tryvannstårnet bar det ned skianlegget der. Jeg er ikke spesielt flink på å løpe nedover, så lårene fikk greit med juling. Vi løp grusvei bort til Wyllerløypa og fulgte veien ned der også. Lårene fikk enda mer juling.

Langs Zinoberveien var det relativt flatt. En grei blanding av asfalt og grus. Løypen var merket med gule bånd som tidvis var vanskelige å se. De kunne valgt en farge som hadde større kontrast til skog og løv, men det er nå så.

Ved Sørkedalen Landhandleri var første matstasjon. Jeg fikk i meg en boks energidrikk før jeg løp videre. På dette tidspunktet hadde jeg Espen et godt stykke foran, og Olav lå et sted bak. Jeg kunne se Jørgen litt foran meg.

Vi løp et lite stykke langs asfalten innover i sørkedalen før vi tok av og begynte klatringen på grusvei. Det var vel ca. 3 kilometer med sammenhengende motbakke. Jeg løp hele veien med korte steg. Lårene synes nok det var godt med en annen type belastningen etter å ha løpt ned to slalombakker. Likevel, jeg kjente at bena begynte å bli ganske tunge. Vel oppe løp vi traséen til skiløypen. Det var det myr og vått. Veldig myr og vått! Ingen grunn til å forsøke å holde seg tørr, så det var bare å løpe ut i det og håpe at skoene holdt seg på føttene.

Etterhvert kom vi på tørrere grunn og løp blåsti. Ved Abbortjern tok vi mot venstre og begynte å løpe retning Fossum. Her hadde jeg mistet Jørgen, men var blitt tatt igjen av en annen gruppe.

Vi rotet litt med å finne riktig vei etpar ganger, og to steder traff vi på løpere som hadde løpt feil. Så selv om noen synes merkingen var bra, så var det andre som ikke synes det.

Langt om lenge kom vi til siste matstasjon på Fossum. Her sto jeg noen minutter og både spiste og drakk litt. Jeg begynte å bli bra sliten, og enda var det 19 kilometer til mål.

Partiet langs øvre del av Lysakerelven var ganske teknisk. Her har jeg løpt flere ganger før, så jeg visste hva som ventet. Bena var så sure at her gikk jeg i alle oppoverbakkene og lente meg tungt på rekkverket nedover. Jeg hadde Jørgen rett bak, men løp ellers ganske alene. Ble vel tatt igjen av etpar løpere.

Vel nede på Lysaker ventet det som skulle være sjarmøretappen inn til byen. Jeg løper eller sykler jo dette strekket hver dag på vei til jobb, så dette skulle gå greit tenkte jeg. Men, bena var blytunge, moralen lav, humøret på bånn, og det gikk saaaaaakte innover.. Etpar ganger måtte jeg slutte å løpe, og heller gå et lite stykke. Hadde null motivasjon! Kan ikke huske siste jeg har vært så sliten i et løp, kanskje helmaraton i Rotterdam 2011?

Omsider nærmet jeg meg Aker Brygge og byen. Veldig slitsomt å løpe sikksakk blant alle folkene der, og sløyfen ut og rundt festningen var drøy! Gleden var stor da jeg rundet tuppen og kunne se målseilet ved Sukkerbiten. Det var ikke antydning til spurt, men jeg kom meg da i mål tilslutt. Har vel sjelden vært så glad for å bli ferdig med et løp!

Jeg endte på 4:27:06. Det holdt til 30. plass totalt, og 25. plass herrer. Godt fornøyd med det. Det blir nok en stund til neste gang jeg prøver meg på no’ ultragreier. Sånn sti- og terrengløping er hardt for en asfaltjunkie som meg.