Berlin ble en real opptur

Publisert: 2014-09-30 - kl.: 21:27 - Emneord: runnersno, svett.no


Passering rett før 20K. Glad og fornøyd fordi jeg straks skal hive innpå en gel! Foto: Turid Grøtli Aalholm

I forkant av Berlin Maraton hadde jeg moderate ambisjoner. Jeg synes ikke oppkjøringen min med alle skadene var optimal, så målet var å ha en god løpsopplevelse uten unødvendige vondter.

Vi var ganske mange kjente nedover som skulle løpe, så før start møttes vi en diger gjeng i resepsjonen på hotellet. I samlet flokk beveget vi oss i retning startområdet da Espen spurte høyt: Har alle husket chip’en? Og nei, det var én person som hadde glemt å tre den inn på skolissen! Jeg småbannet litt da jeg måtte snu og løpe tilbake. Dermed kokte det helt vekk det å få tatt “lagbilde” før start. Jaja, sånt skjer.

Det var litt styr å finne frem til rett plass i startområdet. Man var plassert i startgrupper etter hva man selv hadde oppgitt som personlig rekord. Jeg havnet i startgruppe D. Den var for de med bestetid mellom 3:00 og 3:15.

Løpet begynner med 2.5K rett frem så man sliter ikke altfor mye med møljeløping. Det merkes først når man svinger av Unter den Linden og løypa smalner inn. Men, fordi de fleste rundt var på samme nivå ble det egentlig ikke så mye styr. Tempoet i feltet ble ganske kjapt etablert på ca. 4:25. Planen min var egentlig å løpe litt saktere, men dette føltes helt greit.

Heldigvis fortsatte det å føles greit. Jeg var lite opptatt av klokken og mer fokusert på å lytte til kroppen. Løypa er veldig flat, og vi hadde både vindstille og fin temperatur. Store deler av løypa er det også mulig å løpe i skyggen. Det var med andre ord supre forhold.

I motsetning til hva jeg har gjort tidligere var jeg denne gangen nøye på å drikke på hver drikkestasjon. Fra 15K spiste jeg også en gel for hver femte kilometer. Det er forøvrig en litt sær greie på løp i Tyskland. De serverer nemlig lunken te på drikkestasjonene. Først vann, så sportsdrikk, og så får man te med sukker. Snodig.

Det gikk veldig lett unna, transportetappen frem til 30K gikk kjapt unna. Ved ca. 36K begynte jeg å kjenne det i lårene, og ved 38K stivnet jeg litt til. Da var det så kort igjen at det bare var å bite tennene sammen og få det overstått!

På oppløpet hadde jeg faktisk krefter nok til å gi på litt, og jeg passerte en hel del de siste 200 metrene. Det var utrolig deilig å passere målstreken og se at det faktisk, og veldig uventet, holdt til ny pers! 3:09:11 er en forbedring på 33 sekunder fra samme løpet i 2012. Og det beste av alt, ingen vondter!

I målområdet traff jeg flere andre som også hadde satt personlig rekord, så det er ikke tvil om at det var bra løpeforhold den dagen. De to beste herrene løp jo også raskere enn verdensrekorden som ble satt året før!

Berlin Maraton er helt klart min favoritt blant de maratonene jeg har løpt. Flott arrangement og lynkjapp løype. Det står publikum og heier langs hele løypa og det er tipptopp stemning.

Jeg hadde egentlig tenkt å ikke løpe noe maraton neste år, men nå spørs det om det ikke blir et likevel.. vi får se :)