Dagen etter i Boston

Publisert: 2013-04-16 - kl.: 22:05

Det siste døgnet har vært veldig spesielt. Dagen i går begynte grytidlig klokken fem da jeg sto opp for å gjøre meg klar til løpet. Boston Maraton er et løp jeg har gledet meg veldig til, og forventingene var store. På vei til start i Hopkinton var jeg omgitt av mange andre løpere som også så ut til å glede seg. Alle som har løpt et løp vet hvordan det kribler i kroppen før start, og denne gangen var det ekstra siden vi tross alt snakker om Boston Maraton!

Løpet som sådan gikk greit. Selv om jeg stivnet og ikke helt klarte å gjennomføre som ønsket så var det likevel en fin opplevelse. Langs løypen sto det massevis av folk og heiet. Flere hadde skrevet plakater med muntert innhold, f.eks. “Smile if you’re NOT wearing underwear” eller “It’s just a hill. Get over it!”. Kort sagt, det var god stemning alle veier.

Bare 55 minutter etter at jeg hadde gått i mål, jeg hadde akkurat kommet ut av dusjen, så hørte vi to kraftige smell. Med en gang tenkte vi ikke noe mer over det, men så hørte vi alle sirenene. Hotellet ligger bare 800m fra mål, så det er ikke langt unna. Det tok heller ikke mange minutter før det begynte å renne inn SMSer fra folk som lurte på om vi var ok. Jeg skrudde på TVen og så bildene der samtidig med at det begynte å tikke inn på nett og facebook. Jeg fikk ganske raskt bekreftet at de andre nordmennene jeg kjente her var ok.

Jeg så på facebook at Janicke hadde vært direkte på NRK Dagsnytt, og det varte ikke lenge før det begynte å ringe hos meg også. For å oppsummere, det siste døgnet har jeg gitt tre intervjuer til Dagbladet, to til Budstikka, ett til P4 og ett til Radio Norge. Janicke har i tillegg vært i Aftenposten, VG, Vårt Land og lokalavisen ØB. Ingulf har vært i Fedrelandsvennen, TV2, Bergens Tidene.. Kort sagt, det har vært et kjør uten like! Det hadde ikke vært så verst hvis jeg hadde følt at jeg hadde noe å bidra med, men alt jeg har opplevd er jo bare å høre et smell i trygg avstand fra der ting skjedde. Jeg skjønner at pressen gjerne vil intervjue folk som er på stedet, og de har oppført seg ryddig, men det blir litt som å koke suppe på en spiker. Og så er det jo ikke til å legge skjul på at jeg som har NULL medietrening ikke var særlig komfortabel med situasjonen.

Dagen i dag begynte med etpar oppfølgingstelefoner fra norsk presse: “Hvordan er stemningen i byen? Hva gjør folk nå?”. Dagbladet ringte og lurte på om de kunne få møte Janicke, Ingulf og meg, og vi sa ja til det. På vei til møtet tok vi en runde rundt området som er avsperret. Det var en dempet, alvorlig stemning. Mange, meg selv inkludert, gikk i den offisielle jakken for årets løp. Det var blitt oppfordret via Twitter om å bruke den for å vise solidaritet.

To damer gikk langs fortauet og delte ut hvite roser til oss som gikk i fargene til Boston Maraton. Etter intervjuet med Dagbladet hadde vi også en kort seanse med P4. Igjen, respekt for disse korrespondentene som skal koke sammen noe vettugt basert på tidvis ganske tynt grunnlag. Og ikke minst, all respekt til de som står og skal mene noe på både radio og TV! Det var ikke lett å komme opp med noe fornuftig å si, og det var heller ikke lett å huske det tre ganger på rappen fordi man måtte ta et nytt opptak..

Etter intervjuene hadde vi en rolig lunch istedet for banketten vi avlyste igår. Det var veldig hyggelig, og ikke minst var det godt å kunne skravle litt om løpet også.

På ettermiddagen dro Turid og jeg for å se på Harvard Universitet. Fin arkitektur. Vi satte oss på en kafé og tok en øl. En dame som satt ved siden av lurte på om jeg hadde løpt. Da jeg svarte bekreftende på det så var hun overlykkelig for at jeg ikke hadde blitt skadet. Hun løp maraton selv, men i år hadde hun ikke deltatt. Hun var tydelig oppskaket over det som hadde skjedd. Vi hadde en veldig hyggelig prat før hun dro sammen med mann og barn. Da vi skulle betale regningen sa servitøren: “Oh, the lady who sat there took care of it…”

Det har vært fantastisk å se hvordan amerikanerne tar vare på hverandre, og hvordan de stiller opp når det virkelig trengs. De er utadvendte, og de bryr seg! Jeg er sikker på at neste års Boston Maraton kommer til å bli smekkfullt, og at mange der vil løpe for å hedre ofrene for tragedien i går. Og også for å vise at “The bad guys won’t win!