Racerapport fra Boston

Publisert: 2013-04-15 - kl.: 22:00

Boston Maraton skulle vært en gledens dag. Dessverre så ble den ødelagt av to bomber. Enn så lenge er tre døde, og det er mange skadde. Vi skal tenke på det, men livet går videre. Jeg skriver derfor en løpsrapport relativt som normalt. Den eller de som står bak skal ikke vinne!

Klokken ringte kl. 5 i morges. Da var jeg lite motivert for å løpe. I følge arrangørens tidsplan skulle jeg møte mellom kl. 06 og 06:30 for å busses ut til deltagerlansbyen i Hopkinton. Det er et lite sted 42.2K (sic) fra Boston med kun 15000 innbyggere. Vi ble kjørt i sånne gule skolebusser man ser på film.

Vel ute i Hopkinton ble vi sluset inn i deltagerlandsbyen. Her var det store telt som ga ly, og det var utdeling av vann, Gatorade og powerbars. Man kunne visstnok også få massasje. Jeg brukte det meste av tiden i do-kø.

Da starten nærmet seg ble vi ropt opp, ikke navnevis, men wave og corral. Jeg startet i første bølge, 7ende corral. Det var 1000 startende i hver corral. De hadde et fantastisk bra system for bagasje. Sammen med startnummeret fikk vi utlevert et klistremerke med startnummer til å lime på den gule posen vi hadde fått utlevert. Så var det en buss pr. 500 løpere som man da kunne levere bagasjen til, fordelt på 50 løpere per vindu. Dette fungerte utmerket!

Rett før jeg gikk til start så traff jeg på en nordmann, Bjørn Erik. Han hadde bodd flere år i USA, men nå hadde han flyttet til Sverige og skulle videre til Norge. Han hadde kjøpt en Kondis-singlet via nett.

Vel fremme i min corral traff jeg på Stein Ove fra jogg.se. Han bor her i Boston dette året og har bidratt med masse informasjon på forumet der i forkant av løpet. Jeg hørte i etterkant at han hadde svimt av på 40K og kom derfor aldri til mål.

Etter avsynging av den amerikanske nasjonalsangen og hedring av veteraner gikk starten. I motsetning til en del vanlige løp så blir man her plassert sammen med folk på sitt eget nivå. Det betyr at det tar lang tid før feltet strekker seg ordentlig ut og at man ikke plukker like mange rygger som man kanskje er vant til.

De første 4 kilometerene løp jeg sammen med Stein Ove. Jeg så også ryggen på Karibou, også fra jogg.se, uten at vi fikk snakket. Jeg prøvde å holde litt igjen for ikke å ta meg helt ut til å begynne med. Selv om det var mye nedover gikk det ganske jevnt. Første halvmaratonet passerte jeg på 1:31:32. Dette var rett ved Wellesley College. Jentene der er ute i hopetall og skriker etter kyss! Og slik har det visst vært i alle 117 årene dette løpet har vært arrangert. Jeg klarte med nød og neppe å styre meg, og startet heller på motbakkene. For det er her det skjer. Eller, egentlig fra 25-34K. Der er det 4 kneiker. I utgangspunktet er de ikke så innmari tøffe, men med litt sure ben så blir de tunge. Jeg stivnet bare mer og mer..

En liten digresjon, fordi det er såpass mange høydemetre som skal forseres både opp og ned så gamblet jeg på å bruke mine nyinnkjøpte Adidas Energy Boost. De demper bedre enn vanlig konkurransesko, men skal likevel gi en ekstra “oomph”.. Det fungerte ganske greit bortsett fra at jeg fikk en vannblemme under venstre stortå. Peanøtter!

Uansett, etter å ha forsert Heartbreak Hill, det sto på et skilt nederst i bakken “It’s just a hill. Get over it!”, så kjente jeg at det begynte å røyne på. Jeg ble mer og mer stiv. I utgangspunktet var jeg redd for at lysken skulle gi meg trøbbel, men den var bare “grinete” og ikke en faktor å regne med. På 38K omtrent ble jeg stokk stiv, og derfra og inn gikk ting bare på ren trass. Jeg var fristet til å gi meg flere ganger, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Det holdt såvidt hele veien inn, og det var veldig deilig å komme i mål!

Midt oppi det hele så må jeg bare berømme det amerikanske publikumet. Uansett hvor man snur seg så heier de! Alle vi har truffet på Expo’n, restauranter og andre forøvrig har vært både superpositive og entusiastiske til at jeg skal løpe maraton. I går hadde vi en utrolig hyggelig seanse til frokost her på hotellet med et kandadisk par og noen amerikanere som alle skulle løpe. De er utrolig åpne og imøtekommende.

Jeg endte i mål på 3:11:45. Det er ganske nøyaktig 2 minutter bak pers, og 2 minutter bedre enn jeg kvalifiserte meg med. I denne løypen så er jeg godt fornøyd med dette resultatet. I mål snakket jeg med en kar som hadde løpt Chicago Maraton 30(!) ganger og han sa at den var rask! Så da er det vel der det skal perses i år da..