København Halvmaraton ble en skikkelig opptur!

Publisert: 2018-09-17 - kl.: 15:31 - Emneord: runnersno, svett.no

Ganske eplekjekk og selvsikker ved startnummerutdelingen dagen før løpet

I helgen løp jeg København Halvmaraton. Planen var å teste utstyr og ernæring, og ha en siste harde gjennomkjøring før Chicago Maraton om 3 uker, 7. oktober. Instruksen fra coachen var “Bruk hodet i starten og ikke være redd for å bli skikkelig sliten siste kilometer“.

Det var ikke så mye nytt utstyr å teste, men greit å få et løp til i Nike Zoom VaporFly’ene som jeg også brukte i Praha. De er gode å løpe i, men dempingen er litt spesiell og krever noe tilvenning. Coachen ville også at jeg skulle få i meg litt sukker underveis, så jeg hadde med 2 gels.

Da jeg var ferdig med triatlonsesongen i midten av august syntes jeg løpeformen ikke var allverdens. Mye sykkel i sommer hadde gjort bena tunge, og intervaller var et ork. Men etter 3 uker med mye mengde og intervaller begynte det å løsne. Jeg hadde derfor en god følelse før løpet. Målet var å ha en god gjennomkjøring, og helst sub 1:28.

Det var meldt fine forhold løpsdagen, og værgudene leverte. Sol og nesten vindstille. Passe temperatur i skyggen og litt lunk i solen. Med nesten 20 000 startende var det mye folk, men startområdet virket ganske organisert. Jeg fikk droppet posen med skift og fant startpuljen greit. Oppvarmingen var de 3 kilometerne jeg gikk fra hotellet til start.

I min pulje var det ballonger for 1:25 og 1:30. Jeg bestemte meg for å ligge litt foran 1:30 og satse på at de ikke tok meg igjen. Etter passering start gikk det rett frem ca. 400 meter. Det gjorde at det ble litt strekk i feltet og det ble ikke så mye rykk og napp. Jeg hadde nok endel adrenalin i systemet, for jeg synes kroppen var tung og at det gikk tregt. Første kilometer gikk unna på 3:54, og andre på 3:58, så tempoet var nok greit.

Da jeg passerte 5K ble jeg tatt igjen av 1:25-ballongen. Jeg hang meg på men klarte ikke helt å holde samme tempo. Planen ble derfor å prøve å ha øyekontakt lengst mulig og ikke slippe dem for lett. Jeg prøvde å ikke være for opptatt av kilometertidene underveis men heller løpe på følelsen. Med mange rette flate strekninger var det lett å finne en god rytme.

Gel’ene ble fortært ved 8K og 16K, og ved 17K bestemte jeg meg for å prøve å kneppe opp tempoet litt. Det ble ikke et voldsomt rykk, men jeg klarte å presse kilometertiden ned på 3:57. Dabbet litt av, og fikk bittelitt vind i mot rett før passering 20K. Da skjønte jeg at det kunne gå å se 1:26.xx hvis jeg ikke dabbet altfor mye av. Siste kilometer gikk på 3:55 og siste 100m gikk i 3:52-fart! Min klokke viste 1:26:47, men offisiell tid ble 1:26:37. Antagelig har jeg startet klokken litt tidlig, for differansen er fra de første 5 kilometerne et sted.

Uansett, det ble ny PB med 41 sekunders margin fra 1:27:18 i Haag 2013. Og det må jeg si meg veldig godt fornøyd med!

København Halvmaraton ble en skikkelig opptur!

NM Open Water

Publisert: 2018-08-18 - kl.: 20:58 - Emneord: runnersno, svett.no

Det har blitt en stund siden siste innlegg på bloggen, men sånn er det bare. Siden sist har jeg gjort som jeg pleier, det vil si trene både løping, sykling og svømming. Og brygge øl.

De to siste årene har jeg konkurrert i triatlon ved siden av løping, men denne helgen tok det en ny vending da jeg meldte meg på NM Open Water, altså et rent svømmestevne.

Jeg har jo svømt litt i saltvann, men ikke i noe som lignet på forholdene i dag. Vanntemperaturen på Sørenga i dag var 19 grader, men det blåste og sjøen gikk hvit. NM-distansen var 5000m, og jeg pleier ikke svømme så langt på trening engang. I triatlon svømmer man bare 1500, på olympisk distanse, og 3800m på Ironman.

Innimellom må man tvinge seg selv ut av komfortsonen og bare prøve seg. Fordi det er første gang NM Open Water organiseres var det ikke spesielt strenge krav for å delta. Det handlet mest om å kunne svømme 2K på under 50 minutter, samt være medlem av en svømmeklubb og dermed kunne løse lisens.

Jeg var forventingsfull da jeg møtte opp for å hente startnummer. I svømming er det ikke en matte man løper over for å registrere tid, istedet får man et armbånd som må være på den armen man “slår inn på”. Akkurat..

Etter en kort racebrief var det bare å gjøre seg klar. Man starter på linje, så jeg hadde håpet det skulle være mindre kaos enn i triatlon, men det første som skjedde var at jeg fikk sparket av meg brillene. Jeg mistet derfor feltet og svømte hele greia alene. Akkurat som i sykling er det en fordel om man kan ligge i dragsuget av noen andre. Litt demotiverende å ligge så langt bak, men jeg passerte i det minste en fyr.

Forholdene var ganske tøffe. Det blåste og regnet, og sjøen gikk hvit. For en stakkar som er mest vant til flatt vann i basseng ble det litt krevende. Det er nesten så man blir sjøsyk mens man svømmer.

Jeg brydde meg lite om de andre og konsentrerte meg mest om å finne flyten. Litt utfordrende når man noen ganger svømmer i “motbakke” og andre ganger surfer på bølgen.

Ved siste vending kom det plutselig en kar bakfra! Jeg prøvde å følge, men han seg i fra. Irriterende, men sånn er det. Det var uansett deilig å kunne slå inn og bli ferdig med løpet.

Men hvilken plassering fikk jeg i mitt første svømmestevne? Dette er et typisk eksempel på hvordan man kan legge frem fakta uten å lyve. Som sant er så kan vi si at det kun skilte 14 plasser mellom meg og Henrik Christiansen (landslagssvømmer), eller så kan man si at det kun var 15 startende i klassen og jeg ble sist. Begge deler er sanne. Det var uansett moro!

NM Open Water

Frankfurt, mitt tiende maraton

Publisert: 2017-10-30 - kl.: 22:14 - Emneord: runnersno, svett.no

Maraton er en krevende distanse. Etter mitt første, Rotterdam 2011 (03:54:49), var jeg egentlig overbevist om at jeg ikke skulle løpe flere. Likevel tok det ikke lang tid før jeg løp mitt neste, som var Frankfurt Maraton (03:25:33) samme år.

Etter det “løsnet” det, og de neste 6 maratonene gikk alle under 3:15, med Warszawa 2016 som foreløpig høydepunkt.

I år var egentlig planen å komme under 3 timer, men en belastningsskade etter Rallarvegsløpet gjorde at høsttreningen ikke ble helt optimal. I ettertid ser jeg også at jeg prioriterte feil, og jeg fikk derfor ikke så bra oppladning til Berlin Maraton som jeg kunne hatt.

Som jeg har skrevet om tidligere så ble Berlin Maraton i år en vond opplevelse. Litt impulsivt meldte jeg meg derfor på Frankfurt Maraton bare 10 dager før løpet skulle gå. Jeg var ikke helt sikker på formen, men tanken var at jeg skulle prøve å få til et godt løp slik at ikke Berlin satte et slags punktum for sesongen.

Uken før løpet løp jeg Hytteplanmila. Der gikk det veldig bra, og jeg kom inn på 39:44, bare 16 sekunder bak pers. Selv om det kanskje ikke var helt optimalt med en tier i bena uken før, så ble jeg mer optimistisk med tanke på Frankfurt.

Det var spådd regn og en del vind, men heldigvis var været litt bedre enn varslet. Det var sikkert 10-12 grader og opphold. Noe regn, og en del vind, men alt i alt greie forhold.

Jeg startet i gruppe 2, første bølge. Mye folk alle veier og litt møljeløping før jeg fant en jevn rytme. GPSen fungerer ikke spesielt bra blant alle høyhusene, så jeg skrudde over til manuell rundetid etter ca. 5 kilometer.

Jeg holdt et ganske jevnt tempo med ca. 23 minutter per 5K. Kilometerskiltene kom på rekke og rad og jeg synes jeg hadde god flyt. 5K gikk på 23:03, og 10K passerte jeg på 46:02. Løp med andre ord jevnt. Ved 30K ble jeg passert av 3:14-ballongen. Planen var fortsatt sub 3:20, så jeg den gå. Ved 35K skjønte jeg at jeg faktisk fortsatt hadde muligheten for sub 3:15 hvis jeg ga på litt. Prøvde derfor å øke tempo. Da jeg passerte 40K så skjønte jeg at dette skulle gå. Klemte likevel til litt ekstra og kom inn på 03:14:39.

Jeg må si jeg er fornøyd med tiden, og med disponeringen av løpet. Jeg endte bare 6 minutter bak PB. Hvis jeg tar utgangspunkt i hvor lite løping det har blitt i år, så tror jeg, hvis jeg holder meg skadefri, at jeg kan gjøre noe med 03:08:41 i Praha 6. mai. Så i tiden fremover blir det fokus på styrketrening, kjernemuskulatur og løping. Og litt svømming. Og noe sykling. Og kanskje litt ølbrygging.. :)

Frankfurt, mitt tiende maraton

Maraton er ikke alltid bare gøy

Publisert: 2017-09-28 - kl.: 21:14 - Emneord: runnersno, svett.no


I målområdet etter løpet

Maraton er sjeldent veldig morsomt mens det står på, men som oftest er det ikke like tungt som jeg opplevde det i Berlin i år. Jeg visste at jeg ikke var så godt forberedt som jeg burde, men fordi det gikk ganske bra både i Drammen Halvmaraton tre uker før, og i 10 for Grete uken før, så håpet jeg likevel at det skulle holde.

Sammenlignet med fjoråret, da jeg perset i Warszawa, så manglet jeg ca. 350 løpekilometer, men hadde nesten 1000 sykkelkilometer i pluss. En belastningsskade i lysken etter Rallarvegsløpet gjorde at jeg ikke fikk den oppkjøringen jeg hadde planlagt de siste to månedene inn mot Berlin Maraton.

På løpsdagen var det fine forhold. Overskyet, med både opphold, duskregn og lett regn, men ganske så vindstille. Jeg vil tro at temperaturen lå på en 15-16 grader.

Traff på mye kjentfolk i oppmarsjområdet og i startbåsen. Det er alltid hyggelig.

Planen min var å løpe på 3:05, noe som tilsvarer en snittfart på 4:23. Jeg så for meg at jeg skulle starte i 4:20-tempo og forsøke å holde det lengst mulig. Som alltid er det forskjell på teori og praksis, og jeg endte med å holde ca. 4:30 de første 10 kilometerne. Det gikk relativt greit frem til 15K. Da merket jeg at jeg begynte å stivne i hofte/lysk, og tempoet sank betraktelig. Ved passering halvveis innså jeg at dette kom til å bli en skikkelig lang (og vond) joggetur..

Jeg ble bare stivere og stivere, og det gikk saktere og saktere. Fra å ha 4:29 i snitt på første 5K, til 6:40 i snitt på siste 5K, var det litt av en overgang. Med unntak av maratondebuten i Rotterdam kan jeg ikke huske å noensinne ha vært så stiv. Kun med en god porsjon fantasi kan det kalles løping det jeg holdt på med siste halvdel av løpet.

Lenge trodde jeg at jeg skulle klare å karre meg inn under 3:30, men klokken viste 3:38 da jeg subbet meg over målstreken. Det er nest dårligste tid noensinne, med god margin!

Men sånn er det, som Øistein skrev i kommentarfeltet på jogg: “Løping er en ærlig sport – man får ut det man har puttet inn av trening”. Uansett årsak så hadde ikke jeg trent nok til at det skulle være realistisk å løpe et løp ned mot pers, eller også raskere, som jeg jo la opp til. Som jeg pleier å si, man lærer ikke hvis det ikke gjør litt vondt.

Nå blir det noen uker med å nullstille og ha en liten sesongpause før oppkjøringen mot neste sesong begynner. Jeg har satt meg noen nye mål, og skal lage en skikkelig plan for hvordan, og når, jeg skal nå dem.

Maraton er ikke alltid bare gøy

Har prøvd meg på triatlon igjen

Publisert: 2017-08-15 - kl.: 22:10 - Emneord: runnersno, svett.no


Foto: Sportograf – sportograf.com

Jeg var litt treg med å melde meg på Oslo Tri. Da jeg så på det i februar første gangen så hadde jeg ikke bestemt meg for om triatlon var noe jeg skulle prøve. Innen jeg hadde bestemt meg var alle plassene solgt og påmeldingen stengt. Litt betuttet meldte jeg meg i stedet på Tønsberg ByTri , som er en sprint midt i Tønsberg. Det løpet skulle gå samme dag som Oslo Tri, og det var kanskje forklaringen på at de ikke fikk nok påmeldinger, og derfor avlyste løpet.

Nå var rådyra go’e! Frem til 25. juli var det fortsatt mulig å kjøpe og selge startnummer til Oslo Tri, men et kjapt søk på FINN viste at det var langt flere som ville kjøpe enn det var tilbydere. Men, så hender det jo at man har flaks og får napp. En trivelig danske måtte melde avbud og la ut startnummeret sitt. Jeg så annonsen først og fikk tilslaget.

Oppkjøringen ble ikke helt som planlagt. Jeg løp jo Rallarvegsløpet, og det medførte litt belastningsskader som gjorde at jeg ikke fikk trent som planlagt. Spesielt var det løping og sykling som fikk lide. Men sånn er det, livet har en tendens til å komme i veien for planene.

Lørdag 12. august var det ihvertfall duket for igjen å prøve seg på triatlon, olympisk distanse. Oslo Tri er Norges eldste triatlon. Løpet ble første gang arrangert i 1983, og i år var det 35. gang. Nå aner ikke jeg hvordan det var tidligere, men opplegget denne gangen virket veldig proft. Det er litt mer logistikk å avvikle et triatlon enn et vanlig løp.

Med nesten 500 startende var vi delt inn i 4 puljer som skulle starte med 5 minutters mellomrom. Møljestart ut i vann kan være litt kaotisk, så speakeren oppfordret de antatt beste til å plassere seg i midten foran, og vi andre skulle heller stå bak eller på sidene. Jeg valgte en plass bakerst på midten.

Svømmeløypen på Sognsvann er ganske grei. Man svømmer 750m rett frem, runder to bøyer, og deretter er det 750 meter tilbake, totalt 1500 meter. Det var opphold og lite vind, så sikten var god og det var ikke sjenerende bølger. Jeg kavet litt i starten, dels fordi det var folk i alle retninger og litt på grunn av adrenalinet. Etterhvert som feltet strakk seg ble det lettere og jeg kom inn i en bra rytme. Det var endel foran meg, men jeg var absolutt ikke sist opp av vannet. Brukte vel ca. 29 minutter, og det er innafor.

Jeg har trent minimalt på skiftesoner, og det merkes. i T1 knotet jeg litt med å få av våtdrakten, og på med sokker og sko. Reglene sier at du ikke får ta i sykkelen uten at hjelmen er på, så alt må på plass før man tar sykkelen og løper mot “mountline”.

Syklingen forgår innover i Maridalen til Skar. Deretter er det ut samme vei og så vender man ved Brekke for en runde til slik at man kommer opp i 40K totalt. Det er ikke lov å ligge i dragsuget av andre syklister, og det skal hele tiden være minst 10 meter mellom syklistene. Passering må skje i løpet av 20 sekunder. Ikke så lett å overholde. Dommere langs veien, og på motorsykkel, følger med underveis. De som bryter reglene må inn i straffeboksen og sone 2 minutter på vei inn i T2.

Syklingen gikk bedre enn den gjorde i Østfold Tri. Hadde et snitt på 32.6 km/t. Litt artig å ta igjen folk begge puljene som hadde startet foran meg. Men, jeg har utvilsomt mye å hente på syklingen. Her taper jeg mye tid. Dessuten ender jeg med pottesure lår, noe som gjorde løpingen vanskelig. Syklingen gikk på ca. 1:14.

Tilbake i T2 (skiftesone) gikk det bedre når jeg strengt tatt bare skulle skifte sko. Det gikk ihvertfall 35 sekunder raskere.

Løpingen var bortimot full krise! Umulig å få opp noe fart med lår som skvalpet over av melkesyre. Løypen gikk på ytre vei rundt Sognsvann, så det var i tillegg litt kupert. Det ble totalt 98 høydemeter. Ikke allverdens, men mer enn nok. Vi løp en 5K sløyfe to ganger, og mot slutten begynte det å letne litt. Endte på stusselige 47:16

Likevel, plass nummer 165 av 411 herrer, og nummer 28 av 68 i klassen, med tiden 2:33:47 får være greit. Det er i det minste 13 sekunder bedre enn tiden fra Østfold Tri!

Har prøvd meg på triatlon igjen

Ultraløp? Tjanei, litt usikker på de greiene der.

Publisert: 2017-07-26 - kl.: 13:08 - Emneord: runnersno, svett.no

I år falt ferieplanene seg slik at Rallarvegsløpet faktisk kunne la seg gjennomføre. Jeg har snakket med flere som har løpt det, og alle har entusiastisk lagt ut ut om et sosialt løp i flott natur, og det var slett ikke måte på superlativer som ble brukt. Det ble derfor til at jeg meldte meg på og bestilte dobbeltrom på Finse til fruen og meg. Viktig å ha med støtteapparatet!

Strengt tatt ble det så som så med mengdetrening i forkant. En gammel belastningsskade i lysken meldte seg på i midten av mai og derfor ble det ikke så mange langturer som planlagt i forkant. Heldigvis fikk jeg en oppkjøringsuke på Kvikne med ganske mange høydemeter.

Fredagen tok vi formiddagstoget fra Oslo S til Finse. Det skulle vise seg å være lurt. Ettermiddagstoget klarte nemlig å rive ned kjøreledningen, og alle 397 passasjerene ble evakuert ved Prestfoss (mellom Vikersund og Hønefoss). Det var nok en del deltagere der som ga opp og reiste hjem, resten kom seg med nattoget og var fremme kl. 04:00 på natten.

Lørdag formiddag var det felles avmarsj med tog ned til Myrdal. Derfra gikk vi i samlet tropp til Vatnahalsen (811 m.o.h) hvor vi la fra oss en depot-pose. Deretter gikk turen med Flåmsbanen ned til Flåm (0 m.o.h).

Det har visstnok skjedd mye med turiststrømmen i Flåm siden løpet startet i 2003. Dengang var det visstnok ikke en kjeft der, mens det i dag er busser og turister overalt.

Starten gikk rett ved togstasjonen, og de først 7-8 kilometrene gikk på ganske flat asfalt. Jeg lå i en gruppe med bl.a. Tim Bennet og Therese Falk. Tempoet var behagelig til vi begynte å klatre. Der hadde definitivt de lette en fordel. Rallarvegen slynget seg jevnt oppover i dalen.

Langt om lenge, etter å ha løpt gjennom en flokk geiter, begynte vi på de 21 hårnålsvingene opp til Myrdal. Man klatrer ca. 300 høydemeter på 2 kilometer, så det lureste er å gå. Vel oppe i depotet etter ca. 19K var det bare å få på seg drikkesekk, helle nedpå vann og komme seg videre. Frem til da hadde jeg hatt følge med en gruppe, men her løp vi ut i forskjellig tempo.

Terrenget her var ikke så bratt som det hadde vært. Det gikk jevnt oppover med hadde også mange flate strekker. Så langt hadde kroppen fungert greit, men omtrent ved 38K så dro det seg til i adduktor/hofteleddsbøyer på høyre side. Løping bortover og nedover gikk sånn noenlunde, men oppover var et helvete. Jeg lagde først et system med at det var lov å gå 50 skritt hver gang klokken rundet en kilometer, men i de verste motbakkene kunne jeg ikke annet enn å gå.

På dette tidspunktet begynte jeg å bli tatt igjen av løpere bakfra. Ikke moro, men sånn er det bare. Jeg konsentrerte meg om en kilometer av gangen og gledet meg til 45K/Fagernuten hvor det skulle stå Cola og vente. Sjelden har en lunken cola smakt så godt! Jeg styrtet en halvliter på snaue 30 sekunder og la optimistisk i vei videre. Like etterpå passerte jeg Rallarvegens høyeste punkt på 1343 m.o.h. Derfra gikk det stort sett ned og bort til Finse.

Lykken var stor da jeg rundet siste svingen og så Finse Hotell. Planen var å gjøre første etappe på mellom 5:30 og 6:00 timer. Jeg endte på 6:03. Hadde det ikke vært for hoftetrøbbelet så skulle jeg lett klart godt ned mot 5:30!

På kvelden var det buffet og man hadde god tid til å snakke med de andre deltagerene. Etappetidene varierte alt fra 4:45 til 8:30, så det var definitivt spredning på feltet.

Etter en ganske søvnløs natt hvor det gjorde vondt hver gang jeg snudde meg var det klart for etappe nummer 2. Fra Finse til Haugastøl er det 27K med nettofall på ca. 200 meter.

Selv om adduktoren ikke var tipptopp så kjentes den grei ut. Da starten gikk var det ganske lett å holde ca. 5-blank tempo. I hvertfall i 8 kilometer, da var det stopp. Samme problemene som dagen før, men det funket ikke noe særlig å løpe i det hele tatt. Dermed ble de siste 19K en salig blanding av banning, gåing og lett jogg. Ikke spesielt moro.

Jeg kom meg til mål, og selv om “alle” passerte meg på de siste kilometerne, så var jeg egentlig greit fornøyd. Manglende mengdetrening får ta noe av skylden, så at det gikk som det gikk er ikke helt uventet. Rett og slett et løp å sette på erfaringskontoen.

Jeg har ikke prøvd meg mye på ultra, og de gangene jeg har prøvd har det uten unntak vært en vond opplevelse. Veldig usikker på om jeg kommer til å prøve dette igjen. Får se når det har gått litt tid.

Ultraløp? Tjanei, litt usikker på de greiene der.

Varvet 2017 oppsummert

Publisert: 2017-05-25 - kl.: 20:16 - Emneord: svett.no


Foto: Turid Grøtli Aalholm

Egentlig var jeg ikke påmeldt Gøteborgsvarvet i år, men så falt det seg sånn at vi skulle besøke svogeren min der nede den helgen, og han skulle løpe. Selv om løpet egentlig var fulltegnet var det fortsatt mulig å løpe for en god sak, det vil si at man betaler dobbelt pris, så jeg fikk ordnet en plass og støttet dermed Ung Cancer. Ulempen med å melde seg på så sent var at jeg havnet i startpulje 12. Fordi jeg ikke hadde løpt Varvet siden 2014, ble jeg heller ikke seedet på gamle resultater. Jeg var litt betenkt over å skulle starte drøyt halvannen time bak hovedfeltet, men sånn var det bare.

I dagene før løpet meldte yr.no om stadig varmere vær. Spådommene varierte fra 24-27 grader med lett skydekke. Jeg er ikke spesielt glad i varmt vær når jeg skal løpe, så jeg hadde ikke all verdens forventninger til egen innsats. Det viktigste var selvfølgelig å slå svogeren!

På løpsdagen viste det seg at temperaturen slett ikke var så ille. Solen skinte, og det var varmt, men temperaturen sank jevnt utover ettermiddagen. De som startet først hadde det nok litt varmere enn vi som startet senere, men alt i alt var det ikke så ille.

Jeg prøvde å stille meg langt fremme i puljen før start. Speakeren kom med en oppfordring til folk om å holde til høyre slik at raskere løpere kunne passere til venstre. Han snakket for døve ører..

Det gikk ganske tregt i starten. Løypen var litt trang, og det var vanskelig å komme forbi. Etter første kilometeren var jeg fremst i puljen, men da begynte vi å ta igjen forrige pulje. I selbakken, rett etter 2K, var det flere som gikk! Og det skulle ikke være første gang jeg opplevde.

Kort oppsummert, ved tre anledninger ble løypen så trang, og folk så slitne, at hele feltet ble stoppet og måtte gå litt. Det var i selbakken, ved broen over til Hisingen, og ved en innsnevring rundt 18K. Skikkelig frustrerende!! Det var også mye kaos ved drikkestasjonene når folk stoppet for å drikke.

Det var også uvant tungt å ikke ha noen å henge på, men at jeg måtte gjøre hele jobben selv. Jeg hadde et par i hælene et stykke, men de falt av på vei ned fra siste broen.

Jeg kan vel konkludere med at det er tungt å starte i useedet pulje, og at det bør unngås i fremtiden. Likevel er jeg ganske godt fornøyd med resultatet. Tiden ble 1:34:01, og det var plass 2220 av 27768 herrer, og nummer 264 i klassen. Det var også plass nummer 2379 av totalt 42290 som kom i mål.

Varvet 2017 oppsummert

2. påskedag i Drammen

Publisert: 2017-04-21 - kl.: 07:56 - Emneord: svett.no

Vanligvis løper jeg halvmaraton i Drammen på høsten, men det arrangeres også et løp 2. påskedag. Kick Master Påskemaraton går langs elvebredden, og man løper en rundløype som er et kvartmaraton.

Jeg har bare løpt her en gang tidligere, det var i 2013. Da var en litt annen løype enn vi løp denne gangen. Påsken var 14 dager tidligere, og derfor var det mer sne og is. De hadde lagt om løypen i siste liten, og jeg husker vi i etterkant konkluderte med den nok var litt kort.

Denne gangen var det ikke noen problemer med å holde seg til den kontrollmålte løypen. Underlaget er noenlunde jevnt fordelt mellom grus og asfalt, og løypen er relativt flat. Noen krappe svinger gjør likevel at den ikke er fullt så lettløpt og rask som den kunne vært.

Det var 112 som fullførte halvmaraton, fordelt på 83 herrer og 29 damer. Yngste deltaker var født i 2004, og eldste i 1938, så det var godt spenn i aldersklassene.

Jeg stilte litt stinn i bena etter mye løping og rusling i København uken før. Planen var å bruke dette løpet som en tempoøkt. Primærmålet, som alltid, var å gjennomføre et godt løp. Sekundærmålet var som vanlig å løpe sub 90.

Starten gikk greit uten altfor mye knuffing og trengsel. Jeg lå relativt langt fremme i feltet, men merket fort at dette ikke var dagen. Jeg klarte å holde tempoet sånn noenlunde de 4 første kilometrene, men så fikk jeg det litt, og derfra og ut ble det joggetur. Første runde gikk i 4:19-fart, og andre i 4:28. Trøsten er at det ble en bra tempoøkt.

Tiden ble 1:32:33, og det holdt til 33. plass totalt. 30. plass blant herrer og 3. plass i klassen. Så egentlig er jeg vel greit fornøyd.

2. påskedag i Drammen

Fredrikstad Halvmaraton for 2. gang

Publisert: 2017-04-02 - kl.: 20:17 - Emneord: svett.no

Forrige gang jeg løp i Fredrikstad var i 2012. Da kom jeg inn på 1:32. Det var i en løype som ikke var like rask som dagens løype. Man løper en runde 4 ganger. Den er relativt flat, men det er endel krappe svinger som bremser opp litt.

Solen skinte, og det var ca. 13 grader. Litt vind, men ellers fine forhold. Av 242 startende kom 227 i mål. Det var 189 herrer og 38 damer.

Litt spesielt i dette løpet er at arrangøren bruker bruttotid som offisiell tid. Det betyr at “alle” vil stå fremst for ikke å få dårligere tid enn nødvendig. Heldigvis registreres også nettotiden, så hvis man ikke er førstemann over målstreken så er det ikke så farlig.

Etter litt skuffende resultat i Haag hadde jeg håp om et litt bedre løp i dag. I 2014 løp jeg også litt sakte i Haag, men kom bra tilbake i København tre uker senere. Hadde håp om at noe av det samme skulle skje i dag.

Starten gikk greit, det var ikke altfor møljete. Første kilometer gikk altfor fort, men det er som det pleier. Jeg ble etterhvert liggende i en klynge på 5-6 stykker som jeg trakk. De to første rundene gikk relativt jevnt, på 21:52 og 22:28. På tredjerunden kom en annen opp for å trekke. Jeg ble liggende litt bak. Ved passering på 23:00 skjønte jeg at dette gikk for sakte. Jeg giret derfor opp og økte tempoet. Gruppen falt av og jeg ble liggende litt alene og jage. Det ble tungt der det var motvind, men ellers gikk det ganske greit. Fornøyd med at hodet var med på tempoøkningen!

På oppløpet ble jeg hindret litt av noen sivilister som gikk i veien, men offisiell tid (bruttotid) endte på 1:29:59! Nettotiden ble 1:29:50, og det er jeg fornøyd med. I Haag gikk det på 1:32:31, så det hjalp å løpe uten å være forkjølet! Jeg ble nummer 62 av 189 fullførende herrer, og nummer 8 i klassen av 34.

Fredrikstad Halvmaraton for 2. gang

Haag Halvmaraton for 5. gang

Publisert: 2017-03-17 - kl.: 20:46 - Emneord: svett.no


Gutta før start! Foto: Turid Grøtli Aalholm

I år deltok jeg i Haag Halvmaraton for femte gang. Jeg deltok første gang i 2012, og med unntak av i fjor da jeg var skadet så har jeg deltatt hvert år siden det. i 2013 satte jeg personlig rekord der med 1.27:18.

Løypen er paddeflat, kun totalt 32 meter stigning. Hvis man ikke har uflaks med vinden så er det vel en av de raskeste halvmaratonene i nord-europa. Vinnertiden i år var 59:56, Geoffrey Yegon fra Kenya. Faktisk var det kenyanere på det 8 første plassene.

For min egen del hadde jeg ganske moderate forventinger. En belastningsskade etter Ribbemaraton i romjulen gjorde at jeg ikke fikk begynt løpetreningen før i midten av februar. Med bare fire uker løping, og en real forkjølelse som fortsatt var merkbar, så hadde jeg ikke altfor store forhåpninger.

Planen min var å starte i ca. 4:15-fart og se hvor lenge det holdt. Det viste seg å ikke holde noe særlig mer enn ca. 10K. Derfra og inn sank tempoet betraktelig. Likevel holdt det til 1:32:31. Og det igjen gjorde at jeg faktisk kom på 82. plass av 966 i klassen. Godt fornøyd med det.

I år var vi bare en liten kontingent nordmenn nedover. Mens vi tidligere har vært opp mot 30 stykker på banketten var vi i år bare 4 stykker. Kvalitet fremfor kvantitet!


På Ciao Ciao i Haag. Foto: Ann Kristin Dyrkolbotn

Vi hadde uansett en hyggelig kveld med flere andre kvelden før løpet. Kanskje det er flere som kan tenke seg å delta neste år. Datoen er allerede bestemt, det blir 11 mars 2018.

Haag Halvmaraton for 5. gang